Litteratur på Blå

12. februar inviterte Litteratur på Blå i samarbeid med Vega Scene til førpremiere av filmadaptasjonen av “Wuthering Heights”. Etter visningen diskuterte redaksjonsmedlem Hanna Hårsaker Nakken filmen med Emilie Blichfeldt, regissøren og manusforfatteren til den Oscar-nominerte filmen Den stygge stesøsteren, og Tone Selboe, professor i litteratur ved UiO. Sammen dykket de dypere inn i Wuthering Heights som kulturprodukt og adaptasjonen som form. Hvordan har Emerald Fennel endret Emily Brontës roman? Og hva gjør disse endringene med filmopplevelsen?

Hans Petter Blad og Thure Erik Lund kom 28. oktober til Litteratur på Blå for å prate om manuset og tilblivelsen av deres film Hodiak (1994), omtalt i filmtidsskriftet Z som «Den viktigste norske begivenhet i filmåret 1994». Samtalen ble holdt med Litteratur på Blås redaksjonsleder Siri Häggqvist. Hodiak, i regi av Hans Petter Blad, foto av Thure Erik Lund, og manus av dem begge, hadde premiere på Klingenberg kino i Oslo fredag den 13. mai 1994. Filmmanuset til Blad og Lund er nå publisert for første gang, sammen med et dokumentaressay av Lund om filmselskapet Uwaga og tilblivelsen av Hodiak. Filmens synopsis: Hilmar Hodiak vender tilbake til Oslo etter mange år i Miranda. Om bord på båten treffer han vaskehjelpen Simone, som han innleder et forhold til. Gradvis avdekkes flere suspekte motiver omkring hvorfor Hilmar har vendt hjem. En rekke feiltolkninger av egne og andres motiver ender i en serie tragedier han nærmest uvitende igangsetter. Hans Petter Blad (f. 1962) er en norsk forfatter, dramatiker og regissør. Han debuterte som forfatter i 2002 med romanen I skyggen av små menn midt på dagen. Thure Erik Lund (f. 1959) debuterte i 1992 med romanen Tanger, som han fikk Tarjei Vesaas' debutantpris for. Hans neste bok, Leiegården (1994), ble norsk vinner i den skandinaviske konkurransen om beste samtidsroman.

Ilya Kaminskys stemme er kjent og elsket verden over, og Litteratur på Blå er stolte av å invitere til lytting av en samtale om hans andre diktbok, Døverepublikken. Boken ble oversatt til norsk av oversetter og poet Eivind Aalen Øi, og utgitt hos Forlaget K i 2025. Forordet er skrevet av Ilyas mangeårige venn og poet ariel rosé, som også ledet samtalen i dialog med Eivind Aalen Øi. Døverepublikken skildrer den fiktive landsbyen Vasenka, der innbyggerne er døve og landsbyen er rammet av krig. Assosiasjonene til andre verdenskrig og Ilyas fødeby Odesa i Ukraina er tydelige. Den pågående krigen kommer også til våre hjerter og tanker når vi leser boken. Kaminsky har i en årrekke engasjert seg for å oversette ukrainske poeter til engelsk, og han etablerte et poesisenter for barn i Odesa – et uttrykk for hans sterke tro på språkets og diktningens betydning. I magasinet The New Yorker kan du lese utdrag fra diktene på engelsk, i tillegg til magasinets poesiredaktør Kevin Youngs engasjerende omtale av Kaminsky. Young fremhever hvordan Kaminsky gjør stillhet til både et opprør og en eksistensform: “Our country woke up next morning and refused to hear soldiers,” he writes. Deafness, here, is an insurgency, a state of being, a rebellion against a world that sees deafness as “a contagious disease.” (Fra “Deaf Republic”: A poet writes deafness as a form of dissent against tyranny and violence. Young, 2019.)

Dette er en samtale på Litteratur på Blå fra 23. september i anledning lanseringen av den roste oversettelsen av Nobelprisvinner Olga Tokarczuks mesterverk Jakobsbøkene, eller Den store reisen over syv grenser, gjennom fem språk og tre store religioner, ikke medregnet de små, fortalt av de døde, ferdigstilt av forfatteren ved hjelp av konjekturer, beriket av mangehånde bøker, romanen Svenska Akademien kalte hennes magnum opus. Bokens oversetter Julia Wiedlocha, anmelder Trygve Riiser Gundersen og professor ved UiO Knut Andreas Grimstad var i samtale om boken med Mehek Rashid fra Litteratur på Blå. Om boken: I noens øyne er han er en vis mann, en frelser. Andre ser på ham som en kjetter og bedrager. På midten av 1700-tallet, i et område som den gangen var polsk, men som nå er en del av Ukraina, splitter den unge Jakob Frank det jødiske samfunnet med sine nye, visjonære ideer. Han er karismatisk og kontroversiell, en messiansk skikkelse som sammen med sine tilhengere danner en bevegelse, frankismen, som nærmer seg både kristendommen og islam, ispedd kontroversielle ideer om seksualitet. Bevegelsen blir bannlyst flere steder, og Jakob Frank får like mange tilhengere som mektige fiender.

14. mai 1925 ga Virginia Woolf ut Mrs Dalloway på det egne forlaget, Hogarth Press. Romanen, som har blitt en klassiker innenfor modernismen, gir oss innblikk i Clarissa Dalloway, Septimus Warren Smith, Peter Walsh og flere andres liv en junidag i London 1923. På et par hundre sider utforsker Woolf, blant annet, hvordan et menneskeliv henger sammen. 14. mai 2025 møttes professor Marit Grøtta og bokhandler Johanne Gullberg, med redaksjonsleder Siri Häggqvist på Litteratur på Blå for å feire Mrs Dalloways 100-årsdag. I samtalen gjøres et dypdykk i romanen og dens plass i sin samtid og i vår tid, med utgangspunkt i modernisme. Som Peter husker at Clarissa en gang sa: «Og for å kjenne henne, for å kjenne noen, måtte man oppsøke menneskene som utfylte dem; stedene også» (oversatt av Merete Alfsen).

Fra Punjab til Oslo, fra Oslo til New York… og nå til Litteratur på Blå! 9. september kom Harmeet Kaur til Litteratur på Blå for å prate om sin debutroman Superbloom (2025, Tiden). Siden dens utgivelse har Kaurs første bok høstet gode anmeldelser og blitt kalt “superbra” (Dag og tid), “forbilledlig” (Dagbladet) og en sterk debut, med “behageleg språk og spennenda karakterutvikling” (Klassekampen). I romanen møter vi først Amrita fra Oslo som reiser på utveksling til New York og senere moren hennes, Meera, som, tjue år tidligere, reiser fra Punjab til Oslo for å bo med sin nye ektemann. Til tross for den tidsmessige og kulturelle avstanden er det flere paralleller mellom disse to reisene. I Kaurs sine egne ord oppdager begge kvinnene sitt skapende «jeg» og skaper seg selv i møte med andre. Samtalen dreier seg om å finne seg selv som menneske når man kommer til et nytt sted og hva som skjer med oss i møte med andres blikk, og ledes av redaksjonsmedlem Liridona Qaka.

”I put scholarly projects and so-called creative projects side-by-side in my workspace and I cross back and forth between them or move sentences back and forth between them, and so cause them to permeate one another.” Slik beskriver den kanadiske forfatteren Anne Carson forholdet mellom akademisk og ikke-akademisk arbeid – som uadskillelig og kontinuerlig gjennomtrengt av hverandre. Carsons første utgivelse, Eros the Bittersweet (1986), var en omarbeiding av doktorgradsavhandlingen, og gjennom forfatterskapet har det filologiske og litterære arbeidet med tekster gått over i hverandre, også i oversettelse. Det å skrive blir hos Carson dermed aldri noe som skjer i et vakuum, men heller noe som foregår i et befolket landskap med litteraturhistorien til selskap. Men når går oversettelse og forskning over i poesi – når blir forskning til poetisk utforskning, og oversettelse til gjendikting? For å utforske Carsons forfatterskap i lys av sammenhenger og krysningspunkter mellom forskning, oversettelse og poetisk virksomhet, kom forfatter Tone Hødnebø, gjendikter av flere av Carsons verker til norsk og aktuell med Korte foredrag, og Emma Helene Heggedal, førsteamanuensis ved Høgskulen i Volda og Carson-forsker til Litteratur på Blå. Samtalen ble ledet av redaksjonsmedlem Cheyenne Madelaine Gretemeier. Tone Hødnebø (f.1962) er poet og gjendikter. Hun har utgitt seks diktsamlinger, og har tidligere gjendiktet Anne Carsons Glass, ironi og Gud, Rød Selvbiografi og er aktuell med Korte foredrag. Emma Helene Heggdal (f. 1992) er førsteamanuensis i nordisk litteratur ved Høgskulen i Volda. Hun skrev avhandlingen sin om venting og poetisk tid i Anne Carsons langdikt, som i 2024 ble tildelt H. M. Kongens gullmedalje for fremragende forskning. Hennes siste artikkel er en sammenligning av Anne Carsons og Tone Hødnebøs poetikker.

Hvordan skriver man frem et «nesten»? Hvordan bærer man med seg fortiden på tvers av språk og grenser? Dette er en samtale mellom Anna With og Sadik Qaka, som begge debuterte våren 2024 og satte sine preg på poesilandskapet. Samtalen ble holdt på Litteratur på Blå 3. desember 2024. Anna Withs Eplet, nesten utforsker kunnskapens og livets nesten-øyeblikk med skarpe bilder, overraskende vendinger og en lekende intellektuell kraft. Sadik Qakas Bestemors bok er en gripende reise gjennom tid, språk og generasjoner, skrevet parallelt på albansk og norsk, med en narrativ ramme inspirert av albanske folkeepos. Denne samtalen gir et innblikk i inspirasjonen, forbildene og skriveprosessen til to av fjorårets mest interessante debutanter. Sadik Qaka (f. 1993 i Kosovo, oppvokst i Hunndalen) har en MA i Samfunnsgeografi og tar for tiden en PhD ved Senter for tverrfaglig kjønnsforskning, UiO. Han var med på å starte tidsskriftet VOKS, og har tidligere publisert dikt og foto der. Qaka skriver på norsk og albansk. Bestemors bok er hans debut. Anna With (f. 1997 i Oslo) har gått årskurs og påbygningsår ved Skrivekunstakademiet i Bergen, bachelor ved Litterär Gestaltning i Gøteborg og litteraturvitenskap.

“Heile mitt vaksenliv har eg kjent på sakn. Og ei form for skam over å ikkje flytta heim for å følge dei ideala eg vaks opp med og framleis trur på. No kjenner eg at tida er inne for ei reise. Eg vil reise tilbake i tid og portrettera ein gard, ein plass og ein tilstand som held på å gleppa mellom hendene på meg.” Dette skriver Maria Lavik i boken Odelsskam (2024), hvor hun skriver om det å vokse opp på en gård, i et lite sted og om det å gi slipp på familiegården etter femten generasjoner. Hvem skal lempe stein og slite med jorda? Hvem skal bringe slekta videre? Hvordan er det å være bonde i Norge idag? Hvorfor er odelsretten en så spesiell/særegen del av norsk historie? Hvilke forventninger stilles til de som skal arve jorda, til de som skal bringe odelen videre, til arvtagerne av odelen/odelsretten? Og ikke minst, hva er odelsskam? I denne samtalen ønsket Litteratur på Blå med Maria Lavik å kaste lys over en historie om slekt og arv, identitet, endring, sorg og drømmer. Og ikke minst skam. Samtalen ble ledet av Litteratur på Blås redaksjonsmedlem Mehek Rashid 28. januar 2025. Maria Lavik (f. 1984) er forfattar og journalist, oppvaksen i Eksingedalen og busett i Oslo. Lavik har erfaring frå NRK, Klassekampen og Vårt Land. I 2021 gav ho ut sakprosaboka Vi, dei fattige: Åtte forteljingar om barnefattigdom.

«Wat vul aig bli / om du ku kreip fra / din vorld til uss?» I år er det 20 år siden Øyvind Rimbereids diktsamling «Solaris korrigert» ble utgitt. Det må markeres! 17. september besøkte Rimbereid Litteratur på Blå for en samtale om et av de mest originale poesiverkene i norsk samtidslitteratur. Titteldiktet «Solaris korrigert» er et rikt langdikt, som blant annet utforsker hva det vil si å være et sansende menneske i et gjennomteknologisert samfunn. Her møter leseren et «aig» som forteller om sin tilværelse i byen «Stavgersand» i år 2480 – et fremtidsscenario som både oppleves fremmed og nært. Oljealderen er for lengst overstått, men den forhenværende industrien i Nordsjøen har bidratt til å forme det dystopiske samfunnet leseren presenteres for på flere måter, inkludert språklig: Et av de mest fremtredende trekkene ved diktet er framtidsspråket Rimbereid har skapt, med sin særegne blanding av stavangerdialekt, engelsk, nederlandsk, tysk og norrønt. Allerede tre år etter utgivelsesdato, ble «Solaris korrigert» trukket frem som et av de 25 fremste norske litterære verkene gjennom tidene, under kåringen «Norsk litterær kanon» under Norsk Litteraturfestival på Lillehammer. Siden utgivelsen har titteldiktet «Solaris korrigert» også blitt adaptert til scenen, ved Det Norske Teatret i 2015 og Den Norske Operaen & Ballett i 2018, da under tittelen «Ad undas – Solaris korrigert». Samtalen ledes av redaksjonsmedlem i Litteratur på Blå Tomine Sandal, og arrangeres i samarbeid med det flerfaglige forskningsprosjektet Translatability of Oil (TOIL) ved Universitetet i Oslo.

Denne stemningsfulle diktkveld løftet vi frem to av Norges mest betydningsfulle poeter: Olav H. Hauge og Tarjei Vesaas. Sammen med professor i nordisk litteratur Kjell Ivar Skjerdingstad, og Thor Magnus Tangerås som selv er poet og førsteamanuensis med forskningsområde i transformative leseopplevelser, vil vi ikke bare lese og lytte til diktene, men også utforske poesien på et dypere nivå. Hvorfor leser vi dikt? Hva er det ved det poetiske språket som berører oss så dypt? Vi vil diskutere hvordan sanseligheten i språket ikke bare former poesien, men også påvirker oss som individer. Dette blir en kveld for både poesiens kjennere og de som ønsker å utforske den for første gang. Velkommen til en samtale om poesien, dens betydning og dens kraft. Vi ser frem til en kveld fylt med inspirasjon, refleksjon og meningsfulle diskusjoner.

Vi presenteres stadig for visjoner om en ny og ekspansiv havøkonomi. Havet skal utnyttes i alle sine dybder og flater. Det skal borres, graves, dyrkes og høstes, og det i en tid da havets miljø og økologi er utfordret av klimaendringer, forurensning og overutnyttelse. Hva betyr det at havet økonomiseres? Hvordan skal vi møte de store transformasjonene vi nå står ovenfor? Hvordan har havet vært økonomisert, forstått og regulert før? Og hvordan kan også et historisk blikk på dagens visjoner bidra til at vi griper det som foregår bedre? I mars 2024 var havøkonomien tema på Litteratur på Blå. Da møttes Kristin Asdal, Tone Huse, Ellen Krefting og Kaja Lønne Fjærtoft til samtale med utgangspunkt i Asdal og Huses aktuelle bok, Nature-Made Economy (MIT Press, 2023).

Karolina Ramqvist (1976) har siden debuten, More Fire (1997), bemerket seg med sine romaner og essays om skriving, relasjoner til menn, mat, morskap, arbeid og ambisjoner. Ramqvist skriver lavmælt om store tema: om å savne, elske barna sine og om å begjære den som svikter. Flere av Ramqvists karakterer fremstår passive og hemmelighetsfulle, noe som både har provosert og begeistret mange lesere. Romanen Alltings Början fra 2012 kan leses som en tenåringsjentes memoarer, om ikke manifest, hvor vi får en sylskarp beskrivelse av et hyperaktivt Stockholm på 90-tallet. Her beskriver Ramqvist konflikten mellom å ville tilhøre et politisk fellesskap og å ville ha nærhet. Et annet tema er den nødvendige isolasjonen og ensomheten som kreves for å kunne skrive og tenke i fred. Dette skriver Ramqvist også om i bøker som Bjørnekvinnen, og essaysamlingen Det er natten. Det er ensomt å skrive og det må kanskje være slik. I sin siste bok, Brød og melk, treffer vi en jente som er mye alene og som trøster seg med å spise. En hel skål mandariner, kalde pannekaker, kjøtt i mørkret og rispudding. Jenta blir voksen og etterhvert mamma. Den voksne tvinger i seg rispudding og is til hun legger seg gråtende og kvalm i sengen ved siden av sin lille datter. Noe har gått galt med den voksne jentas forhold til mat. I denne forfattersamtalen skal Ramqvist og Ida Bostadløkken prate om Karolina Ramqvists forfatterskap og skriveliv, om å være en flink feminist og en kompromissløs forfatter samtidig.

Det kan virke uetisk å lese en annens dagbok, men det finnes en lang tradisjon for å utgi dagbøker, ofte sanksjonert av forfatteren selv. Hvorfor synes vi det er interessant å lese dem? Hva er det vi håper å få ut av en dagbok som vi ikke kan få ut av en roman? Og hvorfor vil en forfatter i det hele tatt publisere dagboken sin? Hva vil forfatteren formidle til oss? I samtalen 11. juni snakket forfatter Hans Petter Blad, kritiker Maja Hattvang og Litteratur på Blås Siri Häggqvist om dagboken som litterær sjanger. De tok utgangspunkt i Liv Køltzows "Dagbøker i utvalg 1964-2008", Sheila Hetis "Alphabetical Diaries" og (øst-)tyske Christa Wolfs "En dag i året"-dagbøker fra perioden 1960-2011.

29. mai møttes forfatterne Mette Karlsvik og Karolina Ramqvist psykoanalytiker og professor Siri Gullestad, til samtale om litteratur og mat, og om det å skrive om mat. Mat er kultur, historie og fellesskap, men det kan også være ensomt og komplisert. Hvordan henger begjær, ensomhet og mat sammen i ett og samme sinn? Samtalen ledes av Ida Bostadløkken. Mette Karlsvik fikk Tarjei Vesaas' debutantpris for romanen Vindauga i matsalen vende mot fjorden (2005) og har senere utgitt flere tekster i ulike sjangre. Debutromanen handler om mat og hvor vanskelig det kan være å prate og spise. Hennes seneste roman Året har tretten netter (2024) handler om ei kvinne som oppslukes av en mann. Hun venter, lengter, skriver meldinger, sletter og skriver nye. Romanen tematiserer også et mor-datter-forhold, og mat spiller en viktig rolle, slik mat også gjør i Karolina Ramqvists forfatterskap. Karolina Ramqvists roman Alltings början fra 2012 fikk stor oppmerksomhet i Sverige. Romanen gir oss et usensurert bilde av et Stocholm fullt av kulturmenn og unge kvinner fortalt gjennom tenåringsjenta Sagas, øyne. Saga er oppslukt av Victor Schantz og lever i et lidenskapelig og destruktivt forhold til ham fra hun er 15 til hun er i begynnelsen av tjueårene. Romanen skriver frem en konflikt mellom feministiske prinsipper om å ikke la seg behandle dårlig og det å bruke tiden på å vente på en manns oppmerksomhet. Og om å ha noe som kun er sitt. I Karolina Ramqvists siste roman, Brød og melk, skriver forfatteren mer om et annet, skjult liv: maten. Hvordan lage den, og ikke minst: Hvordan spise den?

9. april fortsetter Litteratur på Blå samarbeidet med poeten ariel rosé, og inviterer til en kveld viet to armenske poeter, Tatev Chakhian og Anush Kocharyan. Chakhian bor i eksil i Polen, mens Kocharyan bor i Jerevan, Armenias hovedstad. De to poetene er diktere med ulik bakgrunn og familiehistorier. Armenia er et land med en århundre lang historie med utfordringer og traumer i sin biografi. I Norge er verken landet eller litteratur fra Armenia særlig kjent, selv om norske Fridtjof Nansen til sammenligning har spilt en stor rolle i det armenske folkets historie. Chakhian og Kocharyan skriver, blant annet, om fjellbakgrunn og det å være i eksil. De bærer på historier om at de ikke hører hjemme noe sted eller også at de tilhører mange steder samtidig. På Litteratur på Blå blir det snakk om dette, og hva som går tapt i oversettelser, når man er mellom flere språk. Hvordan påvirker det et forfatterskap å kommer fra et lite land, men med en så lang og rikfoldig historie som Armenias? Til anledningen har ariel rosé og Aina Villanger oversatt dikt av poetene. Disse vil bli presentert for første gang til et norsk publikum, fra scenen på Blå. Samtalen foregår på engelsk. Vi skal lese dikt på armensk, engelsk og norsk.

Hva er særegent ved dramasjangeren, og hvordan står det egentlig til med norsk dramatikk i dag? Tirsdag 19. september kom Arne Lygre og Camara Lundestad Joof, to av Norges fremste dramatikere, til Litteratur på Blå for en samtale om nettopp drama og hvorfor de skriver dramatikk. De aller fleste møter nok dramaer i fremført versjon som publikummere i en teatersal. Men hva tenker dramatikerne selv om forholdet mellom sceniske oppføringer versus dramatekster i bokform? Har dramatikerne et lesende publikum i bakhodet når de skriver? Bli med når Litteratur på Blå gjør opp status for dramatikken som en litterær sjanger i Norge i dag!

«Babyer og alt som har med babyer å gjøre, får språket til å smuldre,» skriver Silje Bekeng-Flemmen romanen "Velkommen til dyrehagen". I Norge har det vært flere debatter knyttet til det som har blitt kalt for «barsellitteratur», eller litteratur som skildrer den menneskelige erfaringen å bli mor og forelder. Hvordan står det til med litterære skildringer av fødsel, barsel og foreldrerollen i våre skandinaviske naboland? Litteratur på Blå inviterer til skandinavisk barsellitteratur-treff med svenske Ina Rosvall og norske Silje Bekeng-Flemmen.

Opptak fra samtale med de ukrainske poetene Marianna Kijanovska og Oksana Maksymchuk, ledet av poet og oversetter ariel rosé. Alina Zielinska er tolk mellom urainsk og norsk. Samtalen foregikk 2. mai 2023.

Opptak av samtale med Adelheid Seyfarth og Bendik Vada på Litteratur på Blå. Ledet av Ola Mile Bruland. Samtalen foregikk 4. april 2022. I sitt bidrag i antologien Tvisyn, innsyn, utsyn - nærblikk på A. O. Vinje, skriver Klaus Myrvoll på den ustandardiserte målformen høgnorsk, en ubrutt tradisjon etter det første nynorske skriftspråket slik det ble bygd opp av Ivar Aasen. På samme måte skrev Vinje selv, i ukebladet Dølen, i et mer dialektnært mål. Den språkpolitiske betydningen er åpenbar - men hvilke andre kvaliteter kan bruken av dialekt gi i skriftlige uttrykk? Hva betyr det å skrive litteratur på dialekt? Velkommen til en samtale om litteratur og tale, om skrift og dialekt, om språk og politikk, om teori og praksis. Forfatterne Adelheid Seyfarth og Bendik Vada kommer sammen for å snakke om litteratur i dialektlandskapet med utgangspunkt i sin egen skriving og lesing av litteratur på talemål.