Rikspodden

– Helt overveldende, sier Hilde Hagerup om mottagelsen av sin bok «Du eneste», som i tillegg til kritikerros fikk Riksmålsforbundets barne- og ungdomsbokpris og deretter Brageprisen. Romanen er kategorisert som ungdomslitteratur, men mange mener at den er vel så relevant for voksne. «Du eneste» er en fiksjonalisering basert på en sann historie. Gunvor Hofmo var 19 år og en kommende forfatter da hun i 1940 møtte Ruth Maier, en jødisk flyktning fra Wien og en tvillingsjel. Det forelskede paret ble brått adskilt to år senere da Ruth ble arrestert, deportert til Auschwitz og gasset i hjel. For Gunvor ble livet snudd opp ned av tragedien. Hun slet psykisk år etter år, men ble like fullt en av våre fremste lyrikere med en rekke utmerkelser, deriblant Riksmålsprisen.I denne samtalen med Taran Bjørnstad (t.v.) forteller Hagerup om hvordan boken ble til og gleden over all den uventede oppmerksomheten den har fått. – Fortellingen er hjerteskjærende og brutal, men det er også en rørende historie om ung, skeiv kjærlighet, sier Hagerup. (Foto: Stig Michaelsen; innfelt bilde: Arkivverket)

Kjell Terje Ringdal er en av landets fremste eksperter på kommunikasjon og spesielt retorikk. I denne episoden analyserer han ikke bare politisk kommunikasjon, med alt fra Jens Stoltenbergs tilbakekomst som en slags «frelser» til Donald Trumps populisme. Ringdal gir også tips for hvordan folk flest kan holde taler som fenger. – Skal vi snakke til venner som fyller år, eller holde tale i en begravelse, så må vi lete frem noe som påkaller hjertebank. Hvilke minner har du om din beste venn, hva følte dere da det var sammen på den fisketuren, hvilken musikk hørte dere på, hva var refrenget på den låten som gjorde at jeg falt for den jeg fridde til? En retorisk struktur som alltid fungerer i en tale, er bygget rundt før, nå og fremtid, forklarer Ringdal i denne samtalen med Stig Fossum.

– Siden jeg allerede har skrevet om overgrep, heroin og selvmord, tenkte jeg at jeg kunne høyne det med et drap i neste bok, sier Maria Kjos Fonn i samtale med Rikspoddens programleder Ann-Rita Baade. Mer vil hun ikke røpe om neste bok ennå. Desto mer åpen er hun om sitt kritikerroste forfatterskap til nå, om de mørke oppvekstromanene «Kinderwhore» og «Heroin chic» med sine slående formuleringer og gripende skildringer, samt fjorårets riksmålsprisvinner «Margaret er du i sorg». Selv mener Kjos Fonn at det prisbelønnede språket i bøkene hennes er en blanding av bevisst og ubevisst ordvalg. – Mye kommer på intuisjon og faller naturlig, på samme måte som å danse eller noe slikt. Det har noe med språklig musikalitet å gjøre, tror Kjos Fonn og forteller at hun arbeidet mye med formuleringene i siste bok. – Det kler karakteren å være kontrollert og presis i språket. I «Kinderwhore», som handler om en jente som er helt ute å kjøre, var språket derimot mye mer en rant. Der følte jeg at ordet «knulle» måtte med mange ganger, men slik er det ikke i «Margaret er du i sorg». Der er det mer eufemismer.

Ikke bare forklarer Sidsel Wold i et nøtteskall de tragiske Midtøsten-konfliktene i denne samtalen med studiovert Annette Groth. Hun forteller også om veien frem til å bli NRKs kunnskapsrike og innsiktsfulle stemme fra denne kruttønnen av en region. Og den veien begynte med hennes interesse for historie og dernest oppdagelsen av språk som døråpner. – Å lære et nytt språk er som en nøkkel til et skattkammer, forteller Wold, som lærte seg hebraisk som ung, dernest arabisk og etter hvert tyrkisk. For tiden har korrespondenten permisjon for å skrive bok, men mye tid går med til å chatte med gamle venner og kontakter både i Israel, Gaza og Iran. – «Fikseren» min i Gaza har jeg kjent i 20 år, og nå sulter familien hans. Å se Gaza ligge i grus nå, er fortvilende. Det eneste jeg kan gjenkjenne der, er solnedgangen, sier Wold. Hver morgen tenker hun på vennene der nede når hun selv her hjemme kan ta seg en dusj og åpne et velfylt kjøleskap. – Hvordan håndterer man det? Jeg vender alltid tilbake til det samme; at verden er urettferdig, og at vi har trukket vinnerloddet, sier Wold.Konfliktene i Midtøsten er kompliserte, og Sidsel Wold har alltid anstrengt seg for å forklare dem med en språkbruk som folk flest forstår. Formidlingsevnen hennes ble hedret med Riksmålsforbundets TV-pris i fjor. – Mitt språk er jo muntlig, og lytterne og seerne kan ikke høre setningen om igjen, så jeg har bare én sjanse til å komme frem med budskapet. Da må formuleringene være enkle og gode, sier riksmålsprisvinneren. Hun styrer derfor unna både fremmedord og moteord, som for eksempel «paradigmeskifte», «mulighetsrom» og «læringspunkter» – snublesteiner som hun kaller dem.

Juryen for Riksmålsforbundets barne- og ungdomsbokpris syntes hans bok "Aldri bedre" var så gripende og godt skrevet at han ble kåret til vinner i fjor. – Det er noe med ungdomstiden og dens universelle spørsmål som jeg finner utrolig interessant, sier Alexander Kielland Krag. Nylig var han studiogjest hos Ann-Rita Baade i Riksmålsforbundets podkast og fortalte om sitt forfatterskap og måten han bruker språket på for å nå frem til unge lesere. I "Aldri bedre" står et selvmord sentralt i fortellingen.– Jeg er svært bevisst at de unge må oppleve språket som relevant og realistisk. Derfor skriver jeg fortellingen i førsteperson, og språket må være muntlig og ikke for pedagogisk. Men samtidig skriver jeg mer formelt enn ungdommene prater. Jeg er meg veldig bevisst at jeg er 33 år og prøver å skrive som en 17-åring. Det som ofte skjer, er at forfattere ender opp med å skrive «liksom-kult». Det verste jeg vet, er når jeg leser tre år gammel slang i en bok for ungdommer nå.

I 16 år har Thea Selliaas Thorsen arbeidet med å oversette «Metamorfoser» av den romerske dikteren Ovid. Hennes oversettelse fra latin av mesterverket – for første gang på norsk – har høstet ovasjoner og nylig også Kritikerprisen. Ingenting tilsa at hun som ung skulle falle så pladask for Ovid, et av litteraturhistoriens største navn, forteller hun i denne samtalen med Agnes Moxnes. – Jeg er fra Tomter i Indre Østfold og hadde ikke engang latin på videregående, sier hun og ler. – Ennå husker jeg den dagen da jeg oppdaget Heroides – Heltinnebrev. Jeg kunne ikke tro at det hadde vært en poet i antikken som gjenfortalte hele litteraturhistorien fra Homer til Vergil på en helt ny måte – gjennom kvinneperspektivet, forteller Thea Selliaas Thorsen entusiastisk. «Metamorfoser» er et epos i versemålet heksameter, og hun valgte riksmål til oversettelsen. – Dialekten min er fra Indre Østfold, men jeg har lagt meg til et riksmålsaktig språk når jeg skriver, forklarer hun. Eposet er en opphøyd og høytidelig sjanger hvor riksmålet passer veldig godt.

– På det verste kunne jeg bruke en hel dag på kun tre verselinjer, sier Erik Ringen om sin oversettelse av Dantes «Den guddommelige komedie». Oversettelses-maratonen av det berømte italienske verket ble i høst hedret med Thorleif Dahls pris og omtalt som en dikterisk oversetterbragd. Som juryen skrev: «Mang en gjendikter før Erik Ringen har forsøkt, men ingen har gjort «Den guddommelige komedie» fra 1300-tallet om til mer lettleste norske verk.» I denne samtalen med Agnes Moxnes forteller prisvinneren om de mange språklige utfordringene ved å gi noen av verdenslitteraturens ypperste tekster norsk språkdrakt.

Den drevne debattlederen i Dagsnytt 18 vil at flere skal ta ordet og gir tips i den nye selvhjelpsboken «Vinn diskusjonen» – enten det dreier seg om hverdagslig småprat i lunsjen eller argumentasjon i politiske møter. Men det handler ikke om «å gruse» motstanderen. – Å vinne en diskusjon kommer an på hva man vil oppnå med den. Å vinne en diskusjon kan også være å lære noe nytt, å kunne se en sak fra flere sider, sier Sollund, som også viser hvordan man kan vinne over egen sjenanse og usikkerhet i samtaler.

Meningers mot, eller oppkjeftige unge menn? Døm selv! Sjefredaktør Danby Choi i subjekt.no og Simen Velle, leder av Fremskrittspartiets Ungdom, er blant de klareste – og for noen de mest kontroversielle – stemmene i samfunnsdebatten. Hva mener de om norsk språk, synkende lesing, litteratur og kultur generelt? Hvilke tre ting er det første de ville gjøre hvis de ble kulturminister? Møt Danby Choi og Simen Velle i samtale med Riksmålsforbundets leder Trond Vernegg.

Han har en så karakteristisk skrivestil, at redaksjonen i Aftenposten har et eget verb for det: «Å sturle». Selv vil han ikke gjøre for stort nummer av dette og legger til, kledelig beskjeden: – En av redaktørene sa at det er fint å ha en Sturle i redaksjonen – men bare én! forteller Scholz Nærø i denne samtalen med Annette Groth.I 2021 ble hans virtuose penn hedret med Riksmålsforbundets gullpenn. Forståelig nok er en av hans forbilder som skribent nettopp den første vinneren av Gullpennen – Dagbladets Arne Hestenes, som fikk prisen i 1985. Avispaltene har ikke lenger så mange slike skriveglade fargeklatter, men Scholz Nærø er tradisjonen tro og liker å leke med språket – og får frihet til å gjøre det.Mest kjent er han for den mangeårige Aftenpost-spalten «Mitt Oslo», hvor alle slags osloborgere forteller om favorittsteder og det de liker best ved byen. – Noen har jo litt moro av at en bergenser har ansvaret for spalten «Mitt Oslo», men jeg tror det kan være en fordel å ha et utenfra-blikk på byen.

I denne episoden går statssekretær Wegard Harsvik (t.v.) ved statsministerens kontor til rette med dem som kaller Jonas Gahr Støre for en tåkefyrste. I episoden hvor temaet er retorikk, hevder han at statsministeren tvert imot er Nordens mest veltalende mann. Podkasten ble tatt opp bare noen timer før boken Partiet ble lansert. I intervjuet gjør Harsvik et unntak fra regjeringens prinsipp om ikke å gjenta negative merkelapper som "tåkefyrste". Grunnen til prinsippet er at merkelappene forsterkes hver gang de brukes, også når de benektes, sier han.I samtalen med podkastvert Knut Lindh sier retorikk-ekspert Harsvik at det er veldig effektivt å sette negative merkelapper på politiske motstandere. – Hvis de gjentas, er det en fare for at de glir inn som en slags nøytral beskrivelse, påpeker han og viser til den amerikanske valgkampen. – Dette er med på å forråe klimaet i det politiske ordskiftet, sier Harsvik og understreker samtidig at man ikke når frem med et politisk budskap uten samtidig å appellere til folks følelser.

Lege og professor Erlend Hem (t.v.) representerer helsesektoren og Riksmålsforbundets leder Trond Vernegg representerer språksektoren i denne samtalen med Ann-Rita Baade som programleder. De to studiogjestene har gjort felles sak: Å gjøre språket i helsevesenet lettere å forstå for pasienter og pårørende. En ny undersøkelse om helsekompetanse viser at en tredjedel av befolkningen ikke klarer å finne, forstå og anvende helseinformasjon. – Da har vi et kjempeproblem, sier Erlend Hem.

Simon Stranger er den eneste i verden som er blitt hedret med riksmålspris to ganger. I 2006 fikk han Riksmålsforbundets barne- og ungdomsbokpris, i 2018 litteraturprisen. Siden debuten som 24-åring har han skrevet et tosifret antall bøker for barn, ungdom og voksne. Men lidenskapen for skriving begynte allerede i barndommen. – Jeg hadde en norsklærer på barneskolen som oppmuntret meg til å skrive. Det ble en viktig inngang til litteraturen, sier Stranger i denne samtalen med Annette Groth. Flere av den kritikerroste 48-åringens bøker tar opp urettferdighet og undertrykkelse, og hans to siste bøker er rystende dokumentarromaner om forbrytelser og grusomheter i Norge under okkupasjonsårene. – For å kunne skrive så presist som mulig, er språket superviktig for meg. Det er også viktig for meg å skrive ganske konservativt, forklarer Stranger.

– Det vi kan sette ord på, har mindre sjanse til å overvelde oss enn det man opplever som uforklarlig, grått og formløst. Derfor er språk og lesning så viktig, sier Erik Varden, katolsk biskop av Trondheim, i denne samtalen med Stig Fossum om blant annet psykisk helse. Varden mener at det er bekymringsfullt at språkbruken blir stadig mer ordfattig, at den offentlige samtalen blir begrenset og henfaller til floskler. – Vi mister evnen til å nyansere. Det jeg tror på, er å forklare og oppklare, ikke forenkle.

Hva kan et 700 år gammelt diktverk fra Italia lære oss mennesker i dag? Kristin Flood har gjenfortalt på norsk Inferno av Dante, en del av eposet Den guddommelige komedie som fikk stor betydning for utviklingen av det italienske skriftspråket. – Det er et fascinerende verk, ikke bare som en spennende fortelling, men som en symbolhistorie. For meg har det viktige vært å gjenfinne den visdommen som handler om det tidløse menneske, om vekst, bevisstgjøring og innsikt, sier journalist, forfatter og kurs- og reiseleder Kristin Flood i samtalen med Stig Fossum. Gjennom bøker og kurs har hun formidlet kunnskap om selvutvikling, og hun er levende opptatt av klassisk kunst og kultur. – Hva annet kan man være etter å ha bodd 30 år i Venezia?

– Det er litt uvant å bli tatt seriøst. Jeg tror ikke jeg har fått noen ordentlig pris før, jeg har bare fått komipriser og sånn, sier Pernille Sørensen om Riksmålsforbundets TV-pris. I denne samtalen med programleder Agnes Moxnes forteller den munnrappe komikeren om forholdet hun har til sitt viktigste arbeidsverktøy – språket. Det er mangt som skal klaffe for å fremkalle latteren, fra ordvalg og treffende formuleringer til timing og stemmebruk. – Vi vet for eksempel at ord med dobbel konsonant er morsommere enn ord med enkel konsonant. Krakk er morsommere enn stol, sier Sørensen.

Hvorfor fikk du det fornavnet du fikk? Hvor kommer navnene fra? Vil dagens ti på topp-navn en gang bli gammeldagse?Dette er spørsmål som opptar Kjetil Bergman Olsson så sterkt at han har skrevet en stor og interessant bok om temaet: Navn i Norge: Alt om hva vi heter – og hvorfor.Navneinteressen startet med eget navn, og ledet forfatteren inn i statistikk, etymologi og navnehistorie. I denne samtalen med Åsfrid Hegdal kommer han ikke til å fortelle om alle de 142 926 unike fornavnene som finnes i Norge. Men han kommer til å fortelle om noen av dem, og reflektere rundt valg av navn, trender, og hvordan navnet gir identitet til et helt liv fordi det gjentas i det uendelige, hele livet, helt til det står på en gravstøtte.

Kjell Arild Pollestad var så lite begeistret for bibeloversettelsen fra 2011 at han like godt oversatte hele Bibelen selv. Fem år tok oppgaven for den kjente forfatteren, oversetteren og tidligere pateren. Pollestad ønsker ikke at Bibelen skal ha «tilnærmet samme språk som det man leser i avisen», men ivareta grunntekstenes poesi og dramatikk. Han vil heller ha «alle mine livs dager» enn «hele mitt liv».– Bibelen er et litterært verk med et meget spesielt språk, og minst en tredjedel er ren poesi. 2011-utgaven blir ofte så prosaisk. I Klagesangen blir for eksempel «alle Jerusalems jomfruer» til «jentene i Jerusalem». Og slik er det hele veien. Mitt mål var å lage et bibelspråk mye nærmere det hebraiske bibelspråket. De gamle jøder hadde sans for det sakrale språk, sier Pollestad i samtale med Stig Fossum om sin nye bibeloversettelse på Forlaget Press. Inspirasjon til arbeidet fikk Pollestad vel å merke i en riksmålsinstitusjon, nemlig Det Norske Akademi for Språk og Litteratur, som oppmuntret ham til å gå i gang med krafttaket.

Som språkforsker og forfatter ble Kristin Fridtun nysgjerrig på temaet, og resultatet ble en humørfylt akademisk analyse i boken «Kunsten å irritera seg over språkfeil». Underveis var det ikke småtterier hun fant, for de mest irritable kunne melde om både frysninger, brekninger spasmer, åndenød og hudplager ved synet av skrivefeil. Noen finner lindring i å klage i iltre innlegg, men iblant slår det tilbake. – Det er en lov som sier at alle tekster som handler om rettskrivning, vil ha minst én skrivefeil. Slik ser en ofte i diskusjonstrådene om språk, at når noen skal arrestere andre, så er det språkfeil i eget innlegg, forteller Fridtun.

Boken hans har nesten 2000 sider, veier 2,5 kilo og er trykt i 70 000 eksemplarer. Og hva handler salgssuksessen om? Jo, etymologi – læren om ordenes opphav!Forfatteren har ikke engang norsk som sitt morsmål. – Jeg var den første til å bli forbauset, ler de Caprona da han forteller om hvordan det var å se «Norsk etymologisk ordbok» på bestselgerlisten. Han trekker frem flere årsaker til at boken ble en suksess. – Jeg ville komme med noe nytt. Derfor ble ordboken tematisk ordnet, og jeg fikk med mer om kulturhistorie og ordenes forbindelse til andre språk. Jeg syntes det ville være kjedelig å skrive en tradisjonell a til å-ordbok, forteller de Caprona (t.h. på bildet) i samtalen med Knut Lindh. Han tror at bokens suksess også skyldes nordmenns sterke språkinteresse, som henger sammen med språkmangfoldet vårt. – Men jeg har ikke fanget opp norske dialektforskjeller i boken. Jeg har konsentrert meg om slektskapet til andre språk, sier etymologen. Blant de mange ordene han tar opp, omtaler han et av dem som en etymologisk delikatesse og et prakteksempel: kalkun. Hvorfor? Hør episoden!