Claim OwnershipFiladelfiakirken Oslo
Subscribed: 859Played: 19,522
Subscribe
Copyright © Filadelfiakirken
Description
Taler fra Filadelfiakirken Oslo
304 Episodes
Reverse
Andreas Hegertun underviser fra Johannesevangeliet kapittel 5 om embetsmannen som oppsøker Jesus når sønnen hans er alvorlig syk. Med utgangspunkt i denne fortellingen løfter han fram hvordan tro utvikles over tid, fra tørst via tillit og trengsel til trygghet.
Marta Elvira underviser fra Johannesevangeliet kapittel 4 om møtet mellom Jesus og kvinnen ved brønnen. Med utgangspunkt i spørsmålet om hvem som får definere hvem vi er, løfter hun fram hvordan identitet ofte formes av fortid, prestasjoner og andres blikk. I teksten møter vi en kvinne som bærer både tørst og skam, men som blir oppsøkt av Jesus midt i hverdagen.
Daniel Egeli underviser fra Johannesevangeliet kapittel 3 om samtalen mellom Jesus og Nikodemus. Han går inn i hva det betyr å bli født på ny, og hvordan Jesus beskriver Guds rike som både et framtidshåp og en virkelighet som allerede har kommet nær. Talen beveger seg fra spørsmål og undring til Jesu undervisning om Åndens nye liv, og videre til korset som vendepunktet der nytt liv blir mulig. Slik tegnes et bilde av hvordan framtidens håp allerede nå kan prege menneskers liv.
Vetle Jarandsen underviser fra Johannesevangeliet kapittel 2 om Jesu renselse av tempelet og hva denne hendelsen betyr i lys av hele evangeliet. Han viser hvordan Johannes bruker fortelling, symbolikk og struktur for å åpenbare hvem Jesus er. Talen utfordrer et syn på tro som prestasjon eller byttehandel med Gud, og peker på Jesus som den nye møteplassen mellom Gud og mennesker.
Andreas Hegertun underviser fra Johannesevangeliet kapittel 1, med utgangspunkt i hvordan tro kan leves i urolige tider. Han tar for seg hvordan Jesus møter de første disiplene og ser potensialet i dem før de selv gjør det. Gjennom bibelteksten viser han hvordan mennesker inviteres til å utforske tro gjennom relasjon og erfaring. Talen løfter fram hvordan Jesus gir mennesker ny identitet, retning og ansvar.
Egil forkynner om at vi ikke bare har havnet der vi er, men at vi er sendt av Gud. Han minner om at Gud elsker alle mennesker, og at vi er kalt til å dele det videre først og fremst der vi lever hverdagen vår. Misjon handler derfor ikke bare om å reise langt, men om hvordan vi møter mennesker på jobb, skole og i nabolaget. Gud er allerede til stede overalt, og vi får være med på det han gjør. Budskapet er enkelt: Du er ikke her tilfeldig, livet ditt har en mening, og du er kalt til å gjøre Jesus synlig i din hverdag.
Egil Lund Svartdahl tar utgangspunkt i et bilde: det finnes mange fattige som pusser sko, men nesten ingen rike som bøyer seg ned for å gjøre det samme. Det nærmeste bildet vi kommer, er Jesus som vasker disiplenes føtter. Derfra viser han at kallet til kristne – og til kirken – er et kall til fellesskap og tjeneste. Vi er skapt relasjonelle, avhengige av hverandre, og trenger et bærekraftig fellesskap preget av nåde, ikke prestasjon. Kirken er ikke først et bygg, men en familie. Storhet handler ikke om hva vi oppnår, men om hvem vi tjener – og vi tjener Gud når vi tjener mennesker.
Egil Lund Svartdahl starter med et bilde om tapte anrop fordi mobilen (og kanskje hjertet) står på lydløs. Sånn kan det være med Gud også. Etter syndefallet gjemmer mennesket seg i skam, men Gud roper fortsatt: «Hvor er du?» – han kaller oss ved navn fordi han elsker og savner. Derfra snakker Egil om kirkens kall: å være en sunn, balansert menighet med tydelige hensikter, og at kallet først og fremst ikke handler om hva du skal gjøre, men hvem du er kalt til. Tilbedelse og disippelskap er et livslangt “kom og følg meg”.
Daniel Egeli starter året med et ærlig blikk på livet: tiden går fort, og vi kommer aldri tomhendt inn i et nytt år – vi bærer både gode minner og smerte. Han deler om en tro som ikke alltid føles sterk, men som likevel har et sentrum: Jesus. Med Johannes Åp 3,20 som bilde beskriver han Gud som banker på døra – ikke for å presse seg inn, men for å bli invitert. Og så utfordrer han oss: kanskje Jesus ikke bare banker på ytterdøra, men også på de lukkede rommene i livet vårt – det vi skammer oss over, frykter eller ikke orker å rydde. Bønnen for 2026: åpne alle rom.
Mathias Lofthus Berntsen taler om livets begrensninger, svakhet og Guds nåde. I en hverdag preget av tempo, utilstrekkelighet og slitne mennesker minner han om at Gud ikke velger de sterkeste kandidatene, men bærer svake leirkrukker. Med Moses og Paulus som bakteppe viser han hvordan Guds kraft fullendes nettopp i svakhet: «Min nåde er nok for deg.» Svakhet er ikke fravær av Gud, men stedet der hans nærvær kan bli tydeligst. Vi er ikke kalt til perfeksjon eller å gå i egen kraft, men til å la oss bære. Sprekkene våre kan slippe lyset ut. Når vi er svake, er Gud sterk – og hans nåde er tilstrekkelig.
Simen Trannum taler i advent – ventetid – om hva vi egentlig venter på. Han utfordrer vår tids kobling mellom rikdom/suksess og lykke, og repeterer tre forvalter-perspektiver: Alt vi har er mottatt; penger brukes til å tjene mennesker (ikke omvendt); makt løfter, ikke trykker ned. «Der skatten din er, der vil hjertet ditt være» leder til fortellingen om Sakkeus: Jesus kaller ved navn, kommer hjem til ham, og kjærligheten skaper omvendelse og raushet (halvparten til de fattige, firedobbelt tilbake). Tro er gave, ikke prestasjon. Jesus vil inn – og han lar oss ikke forbli like; etterfølgelse sprer «velduft» i omgivelsene (eksempler fra rus, influenser, kall). Invitasjon: ta imot nåde, la hjertet formes og forvalt livet til andres beste.
Juleevangeliet begynner ikke med «et barn er født i Betlehem». Det begynner med en hel masse folk som venter. En av dem het Simeon. Han lærer oss at vi alle venter på noe, men at troende kan vente med forventning.
Andreas Hegertun avslutter forvaltningsserien med «arbeid». Menneskelivet er både kort (her og nå) og uendelig (evigheten) – derfor arbeider en kristen forvalter med to ting: ansvar og begrensning. Arbeid er grunnleggende godt (skapelsen) og en del av ett helhetlig liv med Gud (inkarnasjonen) – ikke en «uåndelig» sone. Vi ærer Gud ved å gjøre skikkelig arbeid og leve synlig godt for andre (Paulus: «den som ikke vil arbeide, skal heller ikke spise» – samtidig gir vi til dem som ikke kan). Begrensning handler om å sortere kjærlighetene (Augustin): søk først Guds rike, ikke bygg identitet kun på jobb. Når håpet og verdien vår hviler i Gud, kan vi arbeide bedre, friere – og la resten falle på plass.
Egil Lund Svartdahl fortsetter serien om forvaltning med fokus på skaperverket. Åpningshistorien om forretningsmannen som ga «eierens» overskudd setter tonen: Vi er ikke eiere – vi er forvaltere. Menneskets oppdrag er å «dyrke og passe» – ikke bare bruke, men beskytte. Egil kobler dette til vår tid: klimakrise, ansvar, og fristelsen til fornektelse/fortrengning. Hvorfor forvalte? Tilbedelse (alt er Guds), nestekjærlighet (rettferdighet), og håp om nyskapelse. Hvordan? Takknemlighet, nøysomhet («nok-somhet»), rettferdighet. Til slutt: underet med brødene er også et fordelingsunder – Gud velsigner det vi deler. Forvalterskap er praktisk kjærlighet til Gud, mennesker og jorda.
Daniel Egeli setter kursen for en miniserie om forvaltning – med det mest betente temaet først: penger. Poenget hans er enkelt og utfordrende: Vi eier ikke, vi forvalter. Alt vi er og har, kommer fra Gud. Jesus’ lignelse om talentene setter forventning: bruk det du har – for eierens vilje. Derfor spør Daniel: Er du eier eller forvalter? Penger kan gjøre oss trange, men i Guds hender blir de til matpakker som metter mange, barmhjertige samaritan-valg og enkens modige offer. “For intet har dere fått, for intet skal dere gi.” Givertvil ikke; gi med glede. Forvalterskap er et privilegium – og veien til ekte frihet og glede.
Siri Novak Øen avslutter saligprisningene med “Salige er de som forfølges for rettferdighets skyld – for himmelriket er deres.” Hun deler sterke møter via Stefanusalliansen – blant annet vitnesbyrd fra Nord-Korea – og minner om at trosfrihet krenkes, men håpet lever. Jesus sier ikke “salige er de forfulgte” generelt, men de som forfølges for rettferdigheten: Guds aktive nærvær, kjærlighet satt i bevegelse. Siri skiller mellom ytre forfølgelse og indre – når Den hellige ånd “forfølger” oss, lutrer hjertet som gull i ild. Himmelriket er nåde – her og nå – som former liv til rettferdighet, barmhjertighet og fred.
Andreas Hegertun knytter kjærlighet og sorg tett sammen – to planter i samme jord. På Allehelgen gir han to “umulige” utfordringer: aksepter vår dødelighet og våg å tro på udødelighet. Vi øver hjertet (ars moriendi): legg merke til hva som vokser i deg – stolthet, bitterhet… eller takknemlighet. Håpet vårt er fundert i Jesu oppstandelse (Maria ved graven), fullstendig (ny himmel og ny jord, kroppens oppstandelse) og fungerende her og nå: det gir lavere skuldre, mer rettferdighet, tilgivelse og kjærlighet i praksis. Vi faller ikke i tomhet, men i Guds hender. Nattverden blir en liten forsmak på festen som kommer – der Gud gjør alle ting nye og tørker hver tåre.
1Egil Lund Svartdahl tar for seg den sjuende saligprisningen: «Salige er de som skaper fred.» I en verden full av krig minner han om at Guds fred (shalom) er mer enn fravær av konflikt – det er helhet, harmoni og legedom. Å være fredsskaper er aktivt: møte sår, sinne og bitterhet før de blir gift; våge sannhet og rettferdighet, ikke konfliktskyhet. Fienden sår splittelse, men Jesus – Fredsfyrsten – betalte fredsprisen på korset. Korset er et fredssymbol: Gud forsonet verden med seg, og kaller oss til forsoning med hverandre. Når våre sår blir rene, kan andre finne legedom i dem. «Salige er de som skaper fred – de skal kalles Guds barn.»
Vetle Jarandsen peker på at tro er "på vei tilbake" – flere melder seg inn i kirken og kjøper Bibelen – men bak tallene står enkeltmennesker som søker mening. Dagens saligprisning: «Salige er de rene av hjertet, for de skal se Gud.» Jesus flytter renhet fra ytre ritualer til indre forvandling: hjertet renses av nåde, og vi lever ærlig, udelt og helhjertet. Dåp blir et ytre tegn på en indre bestemmelse. Fra Eden til Åpenbaringen tegnes håpet: en dag skal vi se Gud fullt ut; her og nå ser vi glimt når vi bekjenner, tilgir, viser barmhjertighet og lever som lys og salt. Bønn: «Gud, skap i meg et rent hjerte.»
David André Østby løfter fram saligprisningen: «Salige er de barmhjertige, for de skal få barmhjertighet.» Han starter med verdensberømte taler, men peker på at Jesu ord har formet verdiene våre dypest. Barmhjertighet er både karakter (hvem vi blir) og handling (hva vi gjør). Jesus sprenger regnskapstenkingen vår – ikke 7, men «70×7» ganger. Lignelsen om den ubarmhjertige tjeneren viser alvoret: Den som har fått stor nåde, kalles til å gi stor nåde. Tilgivelse er ikke å bagatellisere eller glemme, men å sette både andre og oss selv fri – ofte over tid og med Den hellige ånds hjelp.
Comments
Download from Google Play
Download from App Store
United States