Sennep-podden

Hvis man setter seg ned med poden for å lese det nye testamentet, tar det ikke lang tid før vi kommer over mennesker som blir satt fri fra onde ånder – som mannen ved gravhulene og Maria Magdalena. Samtidig har historier fra kristne miljøer vist hvordan snakk om demonutdrivelse og åndelig kamp også kan skape frykt, særlig hos barn. Hvordan kan vi snakke om åndelig virkelighet på en sunn måte – uten å gjøre barn redde?

Reza Mohammadi flyktet til Norge fra Iran som 7 åring på nittitallet. Pappan hadde møtt noen kristne og begynt å lære mer om kristendommen. Ikke ufarlig i Iran på den tiden, og heller ikke nå. Hvorfor risikerte pappan til Reza dette? Hva er historien bak at hele familien til Reza nå lever helhjertet for Jesus?Og hva med kjente og kjære som er igjen i Iran, hva tenker de om at Israel med USA i ryggen har trappet opp det militære nærværet i landet?

Jonatan Osland og Martinius Rendedal er to unge menn som har startet en ny podcast på Sennep.net. Den heter Vers for Vers og har som mål at du skal bli smittet med en kjærlighet for Guds ord, og at du ser hvilke skatter Gud har lagt ned i Bibelen. Det er ikke småtteri!Sennep-podden tar en prat med de ferske podcastvertene og lurer på; hvor kommer denne lidenskapen for Bibelen fra? Hvordan har det seg at Jonatan som nesten alltid har vært kristen, fant Martinius som ble frelst bare for et par år siden? Og kan to så unge menn ha noe klokt å si til oss som er sånn ordentlig voksne?

Når Epstein-saken kom ut i lyset i all sin gru, fikk vi et ansikt på menneskets potensial for ondskap. Men egentlig står vi ansikt til ansikt med det daglig, det er bare å se på nyhetene. Eller er det bare å se i speilet? Et kristent menneskesyn gir en realistisk diagnose på menneskehjertet: Vi er kapable til stor godhet, men også til stor ondskap. Denne innsikten gjør oss i beste fall bevisst på egne svakheter og blindsoner. Men er dette synet på mennesket blitt borte i norsk offentlighet? Har vi blitt så lullet inn i et positivt humanistisk menneskesyn at vi ikke lenger tror på at vi kan gjøre det onde? 

Å leve enslig er ikke det samme som å være ensom, men i mørke stunder er det fort gjort å tenke at ekteskap og familie er den egentlige meningen med livet. Og kanskje spesielt i kristne kretser der ekteskapet ofte blir hauset opp som det beste alternativet. Men Guds rike er annerledeslandet der det å leve enslig er en gave på lik linje med ekteskapet, og som ekteskapet, et bilde på noe større. Ja, kanskje et frampek til evigheten? Og i Guds familie skal ingen måtte leve ensomme.Men hvordan er det å leve enslig et bilde på evigheten? Og på hvilke måter er det en gave, når det mange ganger kan være så vanskelig? Og hvorfor er det relevant for alle, uansett sivil status?