Riff!!!
Subscribed: 2Played: 54
Subscribe
© Med Chris, Nils og Stig Gøran
Description
Tre karer, tusen meninger, én lidenskap: rock og metall
26 Episodes
Reverse
Favorittskiver fyller 40, og Riff!!! kjenner det i rygg og nakkeknokler – men heldigvis også i gåsehuden. Black Sabbaths “Seventh Star” får fortjent jubileumsbehandling som Iommis egentlig-soloprosjekt. Det blir naturlig å ta hele post-Ozzy-æraen på strak arm: Dio-toppene, Gillan-kaoset, Hughes-avstikkeren og resten av berg-og-dalbanen.Iron Maidens “Somewhere in Time” er også 40, og Chris har vært ute og snakket høyt om sitt forhold til bandet. Opphavsrett er derimot mindre nostalgisk: Riff!!!-gjengen blir truet med søksmål i hytt og gevær. Dokumentaren “Di’Anno: Iron Maiden’s Lost Singer” kommer snart, og vi lurer på hvor mye smerte, stahet og råpunk vi egentlig tåler på skjermen.
Denne uka tar vi på oss de slitte lærvestene og spør det eneste riktige: Når alle originalmedlemmene er borte – er bandet egentlig bare et glorifisert coverband, selv om vokalisten har holdt ut i 40 år? Noen blir opplyst om at Ken Hensley faktisk ikke spiller i Uriah Heep lenger, og vi snakker om band som febrilsk klamrer seg til rockestjernestatus lenge etter «best før»-datoen gikk ut. Det blir høy temperatur om ståplikt på konsert selv når du faktisk har betalt for sitteplass, og vi fascineres over band som har holdt samme besetning i 52 år – samtidig som vi lurer på hva i all verden «Satans skorpe» egentlig handler om. Konspirasjonen om en mulig «fake» Nikki Sixx i Mötley Crüe får selvsagt plass, og midt i det hele lærer du faktisk hvordan du spiller shuffle på trommer, men vi innser at vi falt hodestups ned i Mötley-gryta – på godt og vondt.
Denne uka sklir vi inn i nok en runde konsertprat, svette t-skjorter og tinnitus. Def Leppard har sluppet ny musikk, og vi lurer på om vi faktisk er klare for mer nytt fra gutta, eller bare emosjonelt bundet til 80-tallet. Phil Collens totalt feilslåtte treningsregime blir naturligvis grundig dissekert før vi kårer metal + symfoniorkester til kanskje tidenes mest frynsete trend, der pompøsitet møter dobbelpedal med varierende hell(vete). Dave Mustaines behov for guddommelig oppmerksomhet sender oss ut i en prat om tro, ego og riff i salig, skeiv forening. Og når Francis Buchholz går bort er det umulig å ikke ta en sving innom Scorpions.
Bret Michaels priser seg ut av Poison-gjenforeningen. Riff!!! feller ikke tårer, men spør om det egentlig er lov å le av gamle rockerfjes etter å ha sett oss selv i speilet. Manowar ruller igjen mot Norge – er Chris endelig klar for å vie livet til lær og hestetramp, eller ender vi med nytt sammenbrudd på lufta? Gamle helter har aldri vært større, men har rockeband fått en unaturlig lang levetid i respirator? Vi gleder oss til Judas Priest-dokumentaren som har premiere i februar, krangler om hvem som er mest sutrete i Priest-leiren, og markerer at Rob Halford har 40 år på vannvogna – en bragd langt fra alle i metallen kan skryte av...
Ny musikk, gammel vendetta og et sannhetsvitne i panelet – ukas Riff!!! er pakket og klar. Her blir det en runde på helt ferske skiveutgivelser før vi slipper løs et svartmetall-dykk der myter, skeive dokumentarvinklinger og gammel skremselspropaganda får så øra flagrer. Panelet forsøker å avgjøre om sjangeren egentlig er tegneserie-skummel, dritskummel eller rett og slett jentete, mens nostalgiske traumer fra 90-tallet bobler opp mellom blastbeats og kirketårn. Fasiten får du muligens i Riff!!! – men om ikke annet får du i hvert fall en hel time med høylytt synsing, nerdete dypdykk og flere skrå blikk på rock og metall enn det som strengt tatt er sunt.
Denne uka skrur vi ned lyslenkene og opp volumet når vi forsøker å oppsummere julebordssendingen som ble hakket mer «on the rocks» enn planlagt. Bob Daisleys selvbiografi «For Facts Sake» – sender oss ut på uunngåelige sidespor. Turnover i band viser seg å være skikkelig dårlig butikk, mens Gary Moore kåres til hel ved uten returrett. Vi markerer at det er 40 år siden Phil Lynotts død, og mimrer over Thin Lizzy og arven etter Irlands første virkelige rockestjerne. Tony Iommi lover ny soloskive i 2026, det spekuleres heftig i hvem den hemmelige svenske vokalisten er – og hvem det definitivt ikke bør være. Til slutt må vi innrømme: Hører vi egentlig på hverandres plateanbefalinger, eller later vi bare som?
Riff!!! klinker til med forsinket julebord! Det blir egenprodusert øl, rom med suspekt aroma og en runddans av høylytt latter og lett forvirrede oppsummeringer av året som gikk. En skål for hard rock, ufullkomne planer – og det faktum at Riff!!! alltid finner tonen, uansett promillenivå.
Er det noen som bryr seg om «Årets album»-lister lenger, eller er det bare en årlig rocketradisjon for folk som liker å krangle seg hese over plasseringene i topp 10? Vi blar oss gjennom falmede hardrock-blekker og prøver å finne ut hvem som faktisk fortsatt kjøper papir i en verden der alt finnes på mobilskjermen. Underveis blir det Abba-prat, om en tonedøv 80-åring som er skiveaktuell, og kollektiv hoderisting over ny CD-single til 200 dollar i en tid der fysiske formater så vidt har fått lodda seg opp igjen. Forband som spiller ræva av hovedbandet, og ferske inntrykk fra både plate- og konsertfronten.
Vokalister under lange gitarsoloer driver helst med publikumsflørting, litt scenejogg og strategisk vannflaskejakt – Bruce Dickinson trenger tamburin bare hvis han går tom for “Scream for me, [by]navn!”. Live After Death tilbake på listene sier mer om hardcore fans, vinylvarianter og algoritmer enn om at nye generasjoner har oppdaget hele album som livsstil. Nyere generasjoner hopper mer mellom låter, men albumet lever videre som nisje og som konsertkonsept der band spiller egne eller andres klassikere fra start til slutt. Nytt Tons of Rock-slipp som føles litt “meh”, men “kee-AH-noo reevz” stiller i alle fall. Riff!!!-redaksjonen lurer på om beefing inntatt rocken også...
Prisene hagler om dagen, både på presidenter og gamle rockere. Til frustrasjon og glede. Det har kommet et lass ny rock og metall som må opp til eksaminasjon, og panelet deler generøst ut både stående applaus, høflige nikk og iskalde skuldertrekk. I tillegg forsøker gjengen heroisk å ikke være grinch når metallisk julemusikk står på menyen. Trenger du tips til hva som faktisk bør inn på spillelista når nissen skal stagedive, får du dem – med obligatorisk småprat, digresjoner og godt humør.
Stig Gøran rapporterer fra Magic Rock Cruise, der fanboy-ambisjonene igjen gikk ned med skipet. Michael Monroe diskuteres: er helten på vei inn i trygg, formelbasert allsang-pop, eller er det fortsatt ekte glam-kaos i kjernen? Gluecifer hylles for rykende ferskt materiale og lovnader om mer rock på høyt nivå.Nikki Sixx har nok en gang vært stor i kjeften, og Riff!!! stiller seg selvsagt klar i skyttergrava. Europe markerer 40 år med The Final Countdown neste år, og panelet vurderer om vi orker å ta den opp igjen. Chris inviterer til Easy Action-fest med farget vinyl, mens Nils avslører hvordan Black Stone Cherry ble uventet reddende engel i en kolikk-krise.
Chris og Nils har vært på Danko Jones- og Tuk Smith-konsert – og returnerte med hodet fullt av inntrykk og hendene fulle av tot-bags. Hvem trenger vel Kiwi-pose når man har merch? Er Iron Maidens offisielle fargeleggingsbok den ultimate oppdrageren for kommende rockebarn, eller er det egentlig coolere med sagblader og kumlokk som souvenirer fra konserten? Hvor ble det av silkeskjerf og buttons? Som alltid dukker det opp undring rundt hvordan enkelte bandnavn egentlig skal uttales, men frykt ikke: I ukens episode av Riff får du oppskriften på den beste musikken til sokkeparing – såpass bra at du vurderer å vaske oftere, bare for å matche flere par.
David Coverdale tar farvel, men Chris tar innersvingen med sin nyvunne King Kobra-dilla. Gutta har vært på flere konserter og havner ned i YouTube-kaninhull der Nils avslører sitt smått absurde antall YouTube-kontoer. Meningen er mildt sagt delte om den siste Osbournes-episoden, og Robert Fleischman får velfortjent status som rockens mest uheldige vokalist. Stig Gøran drar en Blackfoot-rant, mens panelet er mer opptatt av hans uheldige timede antrekk. Horror og Ginger Lynn? Du får det i ukens Riff!!!
Alle tre har vært på konsertjakt, og rapporterer sterke høydepunkter fra livescenen. Vi tar tempen på politiske band, stormfull båtrock og rap metal på tynn is. Vi feirer "Live After Death" med historielekse og hestetrampebass – men må logo matche fargen på vinylen? Vinyl med vann får panelet til å boble, og hvordan uttaler man egentlig Saahg? Svaret får du (kanskje ikke) hos Riff!!!.
I denne ukens Riff!!! går vi rett i thrash-modus: Hva skjer når thrashband covrer thrashlåter – dobbelt så rått eller dobbelt så meningsløst? Vi svinger fra Dave Mustaines fiktive coveralbum «Dave’em All» til The Smurfs møter AC/DC, og kårer den beste låtskriveren utenfor ring 3 (spoiler: Jim Steinman får æren uansett).Det går rykter om James Hetfield-dokumentar, og vi frykter både psykoanalyse, Jäger og banantwist. Fra Babymetal går turen kjapt til japanske band som hadde fortjent mer kred. Hvorfor er bassen mixet lavt på japanske utgivelser, og hvem spiller Ciss på en A? Svaret er som alltid: Alt kan skje i Riff!!!
Halloween eller Helloween? Denne uka ramler Riff-panelet ned i gresskaret av forvirring – mellom skumle unger på døra og tyske metallegender med (og uten) dobbel L. Vi prøver å finne ut hva som egentlig passer best av dur og moll i høstmørket.Det blir Grand Prix med doble basstrommer, norske prog-perler, punk vs metal-debatt og et sideblikk på teite norske bandnavn. Hva Bee Gees har i Riff!!! å gjøre, er fortsatt uklart, men en eksistensiell samtale om hva et “kostymeband” egentlig er, måtte vi jo ta.Kort oppsummert: Høsten er her, riffene er mange, og stemningen er akkurat passe kaotisk på Riff!
Kiss-pause? Uunngåelig når Spaceman har lagt gitaren på hylla for godt. Vi snakker om riff, minner og iblandet et dryss tårer.MTV takker for seg etter 44 år – og nei, det blir neppe sørgehøytid over det. Men praten om kabel-TV blir en real trip down memory lane. Når var det egentlig ikke stas lenger? Svaret er alle skjønt enige om.Derimot spraker det i diskusjon når begrepet hairmetal blir nevnt – med tunga solid plantet i kinnet – og når den beste grunge-skiva skal kåres.Hva er greia med band som bare tar cash i merch-bua? Forvent eder, galle og noen høyst praktiske forbrukertips, alt levert i klassisk Riff!!!-ånd.Til slutt: Hvordan uttales egentlig Celtic Frost? Og hva var greia med Cold Lake? Svarene... vel, du får dem kanskje.
Rush er tilbake – med ny trommis! Så vi den komme? Vi deler ut terninger etter WASP-konserten i Oslo, og resultatet er alt annet enn harmonisk. Blackie Lawless står i fare for både ballespark og et ublidt møte med «Elvis».Setlist-prep før konserter – kun genialt for barstrategi? Megadeth sier de legger inn årene, men Riff!!!-redaksjonen gjennomskuer den.Thrash-veteranene durer videre – Testament leverer som i glansdagene, men uenigheten bryter løs så snart thrash-vokalister nevnes. Nils kaver fortsatt med å uttale Queensrÿche, Stig Gøran slier med Rush-medlemmene, og Chris... han har skaffet seg pianist!Alt er altså som det skal være i Riff!!!-verden – litt kaos, mye latter, og akkurat passe nerding.
Episoden åpner friskt når panelet snubler inn i en kombo av religion og gamle helter.Bør man egentlig sjekke vinylen før man kjøper bruktskiver? Stig Gøran får sitt pass påskrevet, mens resten later som de alltid har hatt plettfri praksis. Nils har vært på Hellacopters-konsert omgitt av overivrige 18-åringer, mens resten innser at de snart må gjennom «Hellacopters-døra» selv.Når Uriah Heep drar kaninen opp av flosshatten – bare for å muligens stappe den tilbake – sklir praten over i spørsmål som: Er det greit å gå på scenen når man egentlig burde vært på geriatrisk avdeling? og hvor mange musikalske stilskifter tåler et bandnavn før advokaten må ringes? Chris, derimot, er mest opptatt av om progband faktisk har fine klær.Som vanlig ser det ut til at alt til slutt leder tilbake til Kiss – men denne gangen klarer panelet å få satt en kjapp stopper.
Peacemaker-serien bjudar på fete band fra Norden, men minst ett står fortsatt og banker på døra. Doro tukler med helligbrøde og tryner spektakulært, mens Priest sklir forbi på silkeglatt rutine. Platebokser? To av tre i Riff!!! samler som gale – den tredje later som han har bedre ting å gjøre. Advarselen om "protection gap"-utgivelser kom for sent, så Stig Gøran ramlet rett i fella – hør og lær! Hvor går egentlig grensen for platekompletister som Nils? Og universet ga Chris en gave – helt ut av det blå i Saigon
Comments
Download from Google Play
Download from App Store
United States