Riff!!!
Subscribed: 2Played: 71
Subscribe
© Med Chris, Nils og Stig Gøran
Description
Tre karer, tusen meninger, én lidenskap: rock og metall
33 Episodes
Reverse
Advarsel: Ekstremt godt humør og ukontrollert nerdeglede i ukens Riff!!! Mens rockehelter forlater oss én etter én, har Ross the Boss tatt kvelden – og det betyr selvfølgelig en ny runde med Manowar-prat, til Chris’ store fortvilelse. Rush har testet ny trommis med et høyst spesielt låtvalg, og på dokumentarfronten undres det: Blir Maiden-dokuen endelig litt småsnuskete? Har Chuck D egentlig et Maiden-gutterom? Vi ser mer frem til The Ballad of Priest! Trenger verden rockebiografier av rockere med stor pikk og olympisk medalje i selvmedlidenhet? Heldigvis er det jubileum for både Sad Wings of Destiny og 5150 – og dét må feires med smell!
Riff!!! er tilbake på skinnblank hardrock‑form, og vi konkluderer høyt og tydelig med at vi ikke spleiser på Vinnie Vincents nyeste gitar‑apokalypse. Nils har vært på FM på Herr Nilsen og kan rapportere at AOR fortsatt lever i beste velgående, bare med litt mer vondt i knærne enn før. Rock In er på vei tilbake, og vi jubler som om det fortsatt er 1999.Backstreet Girls stiller med ny vokalist på det kommende albumet “Full Tilt Boogie”, og vi har naturligvis uslåelige – og helt uoppfordrede – forslag til hva turneen deres bør hete. Ginger fra The Wildhearts er sjuk og får velfortjent oppmerksomhet, mens Riff!!! muligens har gravd frem tidenes teiteste bandnavn. Alt i alt: like deler kjærlighet, kåseri og mild mobbing – akkurat som det skal være.
Denne uka er det full buffet i Riff!!!-universet. Hvilke skiver er faktisk vinylverdige, og hvilke kan trygt forvises til strømmetjenestene? Bør uerstattelig vokalister erstattes, og hvor mange band er det egentlig plass til på en TOP 10-liste? Det blir ferske albumtips, konsertprat og småtraumer fra billettkjøp i en verden der Live Nation anklages for å oppføre seg som en billettmessig endeboss.
Her vokser platehyllene fortsatt, men er kassettene i ferd med å snike seg inn bakveien mellom firstpress og farget vinyl? Vi slår fast at selv de “nye” banda nå begynner å bli dinosaurer, mens rock fortsatt selger saftige mengder billetter – uten å få all den æren den fortjener på listene og i mediene. Ozzfest er annonsert tilbake med mer sjangerblanding enn noensinne – til panelets milde skepsis. Midt oppi dette lurer vi på om Sebastian Bach som frontmann i Twisted Sister blir ren jackpot eller full krasjlanding på festivalplakatene. Vil verden stå til påske når Chris har snublet ned i US power metal-kaninhullet – og vil han finne veien opp igjen når riffnivået blir så høyt?
Ukas episode byr på et viktig spørsmål: Er uføretrygd på grunn av metalavhengighet den nye trenden? Chris står for sikkerhetsskyld allerede i køen. Gjengen har hatt en så travel uke med konserter, film, platelytt og platemesse at det nesten kvalifiserer til diagnose, og du får selvsagt full rapport fra alle frontene. Twisted Sister har som kjent måttet avlyse Tons of Rock 2026, men nå er erstatteren på plass, og panelet puster lettet ut med tommel opp. Vi klarer heller ikke å holde oss unna Brit Awards og Rock & Roll Hall of Fame, selv om vi insisterer på at vi egentlig ikke bryr oss. Mens Alex Van Halen leter etter ny vokalist til et album med uferdige Van Halen-låter, hagler forslagene fra panelet i alle tenkelige – og utenkelige – kvalitetsnivåer. Ble det en tonn med avsporinger? Selvsagt.
Nils er villig til å gnage gjennom både bein og bankkonto for en Rush-billett, Chris har vært på dobbelkonsert, og Stig Gøran har fanget interesse for nye skiver i ymse sjangre. Redaksjonen er lett oppgitt over hvordan MAGA klarer å forgifte selv metal-idyllen, men gleder seg over en høyst fortjent hyllest til avdøde Bjørn Müller. Dessuten: Bør et band med gjennomsnittsalder godt over 70 egentlig erstatte et medlem med noen på samme alder, eller er det på tide med ungt blod? Svaret får du selvfølgelig neppe i Riff!!!
Vi tar på oss den naglebefengte smokingjakka og spør: Grammys, Spellemann og Rock & Roll Hall of Fame – bryr vi oss egentlig, eller er det bare glorifisert klapp på skulderen for folk som ikke alltid fortjener det mest? Kamelots «One Cold Winter’s Night» ble spilt inn i Oslo i 2006, så selvfølgelig blir det mimring i anledning jubileumskonserten Roy Khan har satt opp. Hva med den følelsen av utsolgt klubbkonsert der svetten drypper fra taket og du selv står uten billett? Og hvem kan egentlig erstatte Twisted Sister på TONs nå som Dee Snider plutselig følte seg gammel? Svaret får du neppe i ukens Riff!!
Favorittskiver fyller 40, og Riff!!! kjenner det i rygg og nakkeknokler – men heldigvis også i gåsehuden. Black Sabbaths “Seventh Star” får fortjent jubileumsbehandling som Iommis egentlig-soloprosjekt. Det blir naturlig å ta hele post-Ozzy-æraen på strak arm: Dio-toppene, Gillan-kaoset, Hughes-avstikkeren og resten av berg-og-dalbanen.Iron Maidens “Somewhere in Time” er også 40, og Chris har vært ute og snakket høyt om sitt forhold til bandet. Opphavsrett er derimot mindre nostalgisk: Riff!!!-gjengen blir truet med søksmål i hytt og gevær. Dokumentaren “Di’Anno: Iron Maiden’s Lost Singer” kommer snart, og vi lurer på hvor mye smerte, stahet og råpunk vi egentlig tåler på skjermen.
Denne uka tar vi på oss de slitte lærvestene og spør det eneste riktige: Når alle originalmedlemmene er borte – er bandet egentlig bare et glorifisert coverband, selv om vokalisten har holdt ut i 40 år? Noen blir opplyst om at Ken Hensley faktisk ikke spiller i Uriah Heep lenger, og vi snakker om band som febrilsk klamrer seg til rockestjernestatus lenge etter «best før»-datoen gikk ut. Det blir høy temperatur om ståplikt på konsert selv når du faktisk har betalt for sitteplass, og vi fascineres over band som har holdt samme besetning i 52 år – samtidig som vi lurer på hva i all verden «Satans skorpe» egentlig handler om. Konspirasjonen om en mulig «fake» Nikki Sixx i Mötley Crüe får selvsagt plass, og midt i det hele lærer du faktisk hvordan du spiller shuffle på trommer, men vi innser at vi falt hodestups ned i Mötley-gryta – på godt og vondt.
Denne uka sklir vi inn i nok en runde konsertprat, svette t-skjorter og tinnitus. Def Leppard har sluppet ny musikk, og vi lurer på om vi faktisk er klare for mer nytt fra gutta, eller bare emosjonelt bundet til 80-tallet. Phil Collens totalt feilslåtte treningsregime blir naturligvis grundig dissekert før vi kårer metal + symfoniorkester til kanskje tidenes mest frynsete trend, der pompøsitet møter dobbelpedal med varierende hell(vete). Dave Mustaines behov for guddommelig oppmerksomhet sender oss ut i en prat om tro, ego og riff i salig, skeiv forening. Og når Francis Buchholz går bort er det umulig å ikke ta en sving innom Scorpions.
Bret Michaels priser seg ut av Poison-gjenforeningen. Riff!!! feller ikke tårer, men spør om det egentlig er lov å le av gamle rockerfjes etter å ha sett oss selv i speilet. Manowar ruller igjen mot Norge – er Chris endelig klar for å vie livet til lær og hestetramp, eller ender vi med nytt sammenbrudd på lufta? Gamle helter har aldri vært større, men har rockeband fått en unaturlig lang levetid i respirator? Vi gleder oss til Judas Priest-dokumentaren som har premiere i februar, krangler om hvem som er mest sutrete i Priest-leiren, og markerer at Rob Halford har 40 år på vannvogna – en bragd langt fra alle i metallen kan skryte av...
Ny musikk, gammel vendetta og et sannhetsvitne i panelet – ukas Riff!!! er pakket og klar. Her blir det en runde på helt ferske skiveutgivelser før vi slipper løs et svartmetall-dykk der myter, skeive dokumentarvinklinger og gammel skremselspropaganda får så øra flagrer. Panelet forsøker å avgjøre om sjangeren egentlig er tegneserie-skummel, dritskummel eller rett og slett jentete, mens nostalgiske traumer fra 90-tallet bobler opp mellom blastbeats og kirketårn. Fasiten får du muligens i Riff!!! – men om ikke annet får du i hvert fall en hel time med høylytt synsing, nerdete dypdykk og flere skrå blikk på rock og metall enn det som strengt tatt er sunt.
Denne uka skrur vi ned lyslenkene og opp volumet når vi forsøker å oppsummere julebordssendingen som ble hakket mer «on the rocks» enn planlagt. Bob Daisleys selvbiografi «For Facts Sake» – sender oss ut på uunngåelige sidespor. Turnover i band viser seg å være skikkelig dårlig butikk, mens Gary Moore kåres til hel ved uten returrett. Vi markerer at det er 40 år siden Phil Lynotts død, og mimrer over Thin Lizzy og arven etter Irlands første virkelige rockestjerne. Tony Iommi lover ny soloskive i 2026, det spekuleres heftig i hvem den hemmelige svenske vokalisten er – og hvem det definitivt ikke bør være. Til slutt må vi innrømme: Hører vi egentlig på hverandres plateanbefalinger, eller later vi bare som?
Riff!!! klinker til med forsinket julebord! Det blir egenprodusert øl, rom med suspekt aroma og en runddans av høylytt latter og lett forvirrede oppsummeringer av året som gikk. En skål for hard rock, ufullkomne planer – og det faktum at Riff!!! alltid finner tonen, uansett promillenivå.
Er det noen som bryr seg om «Årets album»-lister lenger, eller er det bare en årlig rocketradisjon for folk som liker å krangle seg hese over plasseringene i topp 10? Vi blar oss gjennom falmede hardrock-blekker og prøver å finne ut hvem som faktisk fortsatt kjøper papir i en verden der alt finnes på mobilskjermen. Underveis blir det Abba-prat, om en tonedøv 80-åring som er skiveaktuell, og kollektiv hoderisting over ny CD-single til 200 dollar i en tid der fysiske formater så vidt har fått lodda seg opp igjen. Forband som spiller ræva av hovedbandet, og ferske inntrykk fra både plate- og konsertfronten.
Vokalister under lange gitarsoloer driver helst med publikumsflørting, litt scenejogg og strategisk vannflaskejakt – Bruce Dickinson trenger tamburin bare hvis han går tom for “Scream for me, [by]navn!”. Live After Death tilbake på listene sier mer om hardcore fans, vinylvarianter og algoritmer enn om at nye generasjoner har oppdaget hele album som livsstil. Nyere generasjoner hopper mer mellom låter, men albumet lever videre som nisje og som konsertkonsept der band spiller egne eller andres klassikere fra start til slutt. Nytt Tons of Rock-slipp som føles litt “meh”, men “kee-AH-noo reevz” stiller i alle fall. Riff!!!-redaksjonen lurer på om beefing inntatt rocken også...
Prisene hagler om dagen, både på presidenter og gamle rockere. Til frustrasjon og glede. Det har kommet et lass ny rock og metall som må opp til eksaminasjon, og panelet deler generøst ut både stående applaus, høflige nikk og iskalde skuldertrekk. I tillegg forsøker gjengen heroisk å ikke være grinch når metallisk julemusikk står på menyen. Trenger du tips til hva som faktisk bør inn på spillelista når nissen skal stagedive, får du dem – med obligatorisk småprat, digresjoner og godt humør.
Stig Gøran rapporterer fra Magic Rock Cruise, der fanboy-ambisjonene igjen gikk ned med skipet. Michael Monroe diskuteres: er helten på vei inn i trygg, formelbasert allsang-pop, eller er det fortsatt ekte glam-kaos i kjernen? Gluecifer hylles for rykende ferskt materiale og lovnader om mer rock på høyt nivå.Nikki Sixx har nok en gang vært stor i kjeften, og Riff!!! stiller seg selvsagt klar i skyttergrava. Europe markerer 40 år med The Final Countdown neste år, og panelet vurderer om vi orker å ta den opp igjen. Chris inviterer til Easy Action-fest med farget vinyl, mens Nils avslører hvordan Black Stone Cherry ble uventet reddende engel i en kolikk-krise.
Chris og Nils har vært på Danko Jones- og Tuk Smith-konsert – og returnerte med hodet fullt av inntrykk og hendene fulle av tot-bags. Hvem trenger vel Kiwi-pose når man har merch? Er Iron Maidens offisielle fargeleggingsbok den ultimate oppdrageren for kommende rockebarn, eller er det egentlig coolere med sagblader og kumlokk som souvenirer fra konserten? Hvor ble det av silkeskjerf og buttons? Som alltid dukker det opp undring rundt hvordan enkelte bandnavn egentlig skal uttales, men frykt ikke: I ukens episode av Riff får du oppskriften på den beste musikken til sokkeparing – såpass bra at du vurderer å vaske oftere, bare for å matche flere par.
David Coverdale tar farvel, men Chris tar innersvingen med sin nyvunne King Kobra-dilla. Gutta har vært på flere konserter og havner ned i YouTube-kaninhull der Nils avslører sitt smått absurde antall YouTube-kontoer. Meningen er mildt sagt delte om den siste Osbournes-episoden, og Robert Fleischman får velfortjent status som rockens mest uheldige vokalist. Stig Gøran drar en Blackfoot-rant, mens panelet er mer opptatt av hans uheldige timede antrekk. Horror og Ginger Lynn? Du får det i ukens Riff!!!
Comments
Download from Google Play
Download from App Store
United States