Claim OwnershipFiladelfiakirken Oslo
Subscribed: 857Played: 19,204
Subscribe
Copyright © Filadelfiakirken
Description
Taler fra Filadelfiakirken Oslo
295 Episodes
Reverse
Mathias Lofthus Berntsen taler om livets begrensninger, svakhet og Guds nåde. I en hverdag preget av tempo, utilstrekkelighet og slitne mennesker minner han om at Gud ikke velger de sterkeste kandidatene, men bærer svake leirkrukker. Med Moses og Paulus som bakteppe viser han hvordan Guds kraft fullendes nettopp i svakhet: «Min nåde er nok for deg.» Svakhet er ikke fravær av Gud, men stedet der hans nærvær kan bli tydeligst. Vi er ikke kalt til perfeksjon eller å gå i egen kraft, men til å la oss bære. Sprekkene våre kan slippe lyset ut. Når vi er svake, er Gud sterk – og hans nåde er tilstrekkelig.
Simen Trannum taler i advent – ventetid – om hva vi egentlig venter på. Han utfordrer vår tids kobling mellom rikdom/suksess og lykke, og repeterer tre forvalter-perspektiver: Alt vi har er mottatt; penger brukes til å tjene mennesker (ikke omvendt); makt løfter, ikke trykker ned. «Der skatten din er, der vil hjertet ditt være» leder til fortellingen om Sakkeus: Jesus kaller ved navn, kommer hjem til ham, og kjærligheten skaper omvendelse og raushet (halvparten til de fattige, firedobbelt tilbake). Tro er gave, ikke prestasjon. Jesus vil inn – og han lar oss ikke forbli like; etterfølgelse sprer «velduft» i omgivelsene (eksempler fra rus, influenser, kall). Invitasjon: ta imot nåde, la hjertet formes og forvalt livet til andres beste.
Juleevangeliet begynner ikke med «et barn er født i Betlehem». Det begynner med en hel masse folk som venter. En av dem het Simeon. Han lærer oss at vi alle venter på noe, men at troende kan vente med forventning.
Andreas Hegertun avslutter forvaltningsserien med «arbeid». Menneskelivet er både kort (her og nå) og uendelig (evigheten) – derfor arbeider en kristen forvalter med to ting: ansvar og begrensning. Arbeid er grunnleggende godt (skapelsen) og en del av ett helhetlig liv med Gud (inkarnasjonen) – ikke en «uåndelig» sone. Vi ærer Gud ved å gjøre skikkelig arbeid og leve synlig godt for andre (Paulus: «den som ikke vil arbeide, skal heller ikke spise» – samtidig gir vi til dem som ikke kan). Begrensning handler om å sortere kjærlighetene (Augustin): søk først Guds rike, ikke bygg identitet kun på jobb. Når håpet og verdien vår hviler i Gud, kan vi arbeide bedre, friere – og la resten falle på plass.
Egil Lund Svartdahl fortsetter serien om forvaltning med fokus på skaperverket. Åpningshistorien om forretningsmannen som ga «eierens» overskudd setter tonen: Vi er ikke eiere – vi er forvaltere. Menneskets oppdrag er å «dyrke og passe» – ikke bare bruke, men beskytte. Egil kobler dette til vår tid: klimakrise, ansvar, og fristelsen til fornektelse/fortrengning. Hvorfor forvalte? Tilbedelse (alt er Guds), nestekjærlighet (rettferdighet), og håp om nyskapelse. Hvordan? Takknemlighet, nøysomhet («nok-somhet»), rettferdighet. Til slutt: underet med brødene er også et fordelingsunder – Gud velsigner det vi deler. Forvalterskap er praktisk kjærlighet til Gud, mennesker og jorda.
Daniel Egeli setter kursen for en miniserie om forvaltning – med det mest betente temaet først: penger. Poenget hans er enkelt og utfordrende: Vi eier ikke, vi forvalter. Alt vi er og har, kommer fra Gud. Jesus’ lignelse om talentene setter forventning: bruk det du har – for eierens vilje. Derfor spør Daniel: Er du eier eller forvalter? Penger kan gjøre oss trange, men i Guds hender blir de til matpakker som metter mange, barmhjertige samaritan-valg og enkens modige offer. “For intet har dere fått, for intet skal dere gi.” Givertvil ikke; gi med glede. Forvalterskap er et privilegium – og veien til ekte frihet og glede.
Siri Novak Øen avslutter saligprisningene med “Salige er de som forfølges for rettferdighets skyld – for himmelriket er deres.” Hun deler sterke møter via Stefanusalliansen – blant annet vitnesbyrd fra Nord-Korea – og minner om at trosfrihet krenkes, men håpet lever. Jesus sier ikke “salige er de forfulgte” generelt, men de som forfølges for rettferdigheten: Guds aktive nærvær, kjærlighet satt i bevegelse. Siri skiller mellom ytre forfølgelse og indre – når Den hellige ånd “forfølger” oss, lutrer hjertet som gull i ild. Himmelriket er nåde – her og nå – som former liv til rettferdighet, barmhjertighet og fred.
Andreas Hegertun knytter kjærlighet og sorg tett sammen – to planter i samme jord. På Allehelgen gir han to “umulige” utfordringer: aksepter vår dødelighet og våg å tro på udødelighet. Vi øver hjertet (ars moriendi): legg merke til hva som vokser i deg – stolthet, bitterhet… eller takknemlighet. Håpet vårt er fundert i Jesu oppstandelse (Maria ved graven), fullstendig (ny himmel og ny jord, kroppens oppstandelse) og fungerende her og nå: det gir lavere skuldre, mer rettferdighet, tilgivelse og kjærlighet i praksis. Vi faller ikke i tomhet, men i Guds hender. Nattverden blir en liten forsmak på festen som kommer – der Gud gjør alle ting nye og tørker hver tåre.
1Egil Lund Svartdahl tar for seg den sjuende saligprisningen: «Salige er de som skaper fred.» I en verden full av krig minner han om at Guds fred (shalom) er mer enn fravær av konflikt – det er helhet, harmoni og legedom. Å være fredsskaper er aktivt: møte sår, sinne og bitterhet før de blir gift; våge sannhet og rettferdighet, ikke konfliktskyhet. Fienden sår splittelse, men Jesus – Fredsfyrsten – betalte fredsprisen på korset. Korset er et fredssymbol: Gud forsonet verden med seg, og kaller oss til forsoning med hverandre. Når våre sår blir rene, kan andre finne legedom i dem. «Salige er de som skaper fred – de skal kalles Guds barn.»
Vetle Jarandsen peker på at tro er "på vei tilbake" – flere melder seg inn i kirken og kjøper Bibelen – men bak tallene står enkeltmennesker som søker mening. Dagens saligprisning: «Salige er de rene av hjertet, for de skal se Gud.» Jesus flytter renhet fra ytre ritualer til indre forvandling: hjertet renses av nåde, og vi lever ærlig, udelt og helhjertet. Dåp blir et ytre tegn på en indre bestemmelse. Fra Eden til Åpenbaringen tegnes håpet: en dag skal vi se Gud fullt ut; her og nå ser vi glimt når vi bekjenner, tilgir, viser barmhjertighet og lever som lys og salt. Bønn: «Gud, skap i meg et rent hjerte.»
David André Østby løfter fram saligprisningen: «Salige er de barmhjertige, for de skal få barmhjertighet.» Han starter med verdensberømte taler, men peker på at Jesu ord har formet verdiene våre dypest. Barmhjertighet er både karakter (hvem vi blir) og handling (hva vi gjør). Jesus sprenger regnskapstenkingen vår – ikke 7, men «70×7» ganger. Lignelsen om den ubarmhjertige tjeneren viser alvoret: Den som har fått stor nåde, kalles til å gi stor nåde. Tilgivelse er ikke å bagatellisere eller glemme, men å sette både andre og oss selv fri – ofte over tid og med Den hellige ånds hjelp.
Andreas Hegertun fortsetter serien om Jesu undervisning – enkel i form, men krevende i dybde. Som fiolinøving: det ser lett ut, men formes over tid. Dagens fokus er saligprisningen: «Salige er de som hungrer og tørster etter rettferdighet.» Tre spor: ekte sult (den virkelige nøden i oss og rundt oss), ekte rettferdighet (mer enn egne behov – også strukturer må forandres), og ekte metthet (Guds frelse som allerede er nær, men ikke fullt synlig ennå). I en skrolle-kultur lærer Jesus oss å vente, håpe og handle. Lidelse kan forme utholdenhet, utholdenhet et prøvet sinn – og håpet forankres i Gud. Salige er de sultne: de skal mettes.
Egil Svartdahl tar oss med på “ydmykhetsskolen” – ikke en kokkeskole, men livet med Jesus som lærer. Han starter med bilder fra reality og Hellstrøm, før han viser hvordan Jesus inviterer disiplene tett på seg i Bergprekenen. Saligprisningene snur verden på hodet – eller retter den opp – og peker på et annerledes rike hvor makt ikke brukes til egen vinning, men til å tjene. Ydmykhet handler ikke om å tenke mindre om seg selv, men mindre på seg selv. Alt er av nåde, alt er til Guds ære. Her blir ingen utvist – og ingen utlært.
Daniel Egeli setter Saligprisningene inn i et stort bilde: Jesus kommer fra himmelriket til jorderiket og proklamerer «vend om – himmelriket er nær». Dagens fokus er «Salige er de som sørger, for de skal trøstes». «Salig» er ikke kortvarig lykke, men en gudgitt glede som bærer midt i stormen. Sorg har to spor: tap (død, brudd, muligheter som forsvant) – der Gud er nær og gir håp om gjenforening; og sorg over synd – som åpner hjertet for tilgivelse, ny start og ekte forvandling. Trøsten er både nå (i fellesskapet, ved Guds nærvær) og framtidig (ingen tårer). Jesus dekker bord midt i kaoset: kom med tomme hender og ta imot trøst.
Thomas Neteland tar oss med til Apostlenes gjerninger og spør: Hva gjør egentlig evangeliet troverdig? Han peker på tre ting. Først korset – der Jesus tok skylden, ikke som en superhelt som unngikk smerte, men som en Gud som led for oss. Så oppstandelsen – ikke bare en teori, men en fysisk Jesus som sto opp og til og med spiste fisk sammen med disiplene. Og til slutt kirken – en bevegelse som har overlevd motstand i 2000 år og fortsatt vokser over hele verden. Evangeliet lever fordi Jesus lever, og kirken er beviset på det.
Andreas Hegertun tar utgangspunkt i Dickens: “Det var den beste av tider, det var den verste av tider.” Sånn føles verden også i dag – full av muligheter, men også mørke. Han peker på Jeremia, en ung profet som følte seg for uerfaren, men som Gud likevel kalte. Kontrasten mellom kong Josjia som gjorde rett og Jojakim som bygde på urett viser at vi ikke kan leve todelte liv. Å kjenne Gud er å la bønn, lovsang og rettferdighet henge sammen. Johannes minner oss: elsker vi ikke mennesker, kjenner vi ikke Gud. Kristen tro handler om ett liv – helhjertet, integrert og sant.
Ryktene om Jesus flyr – men hvem er han egentlig? Vetle tar oss inn i Bergprekenen og starter med første saligprisning: «Salige er de fattige i ånden, for himmelriket er deres.» Her handler «salig» ikke om flaks eller følelser, men om det gode livet i Gud. Guds rike er et opp-ned rike: ikke prestasjon og kvalifikasjoner, men nåde – tomme hender som får alt. Jesus bekrefter det med frukten: blinde ser, lamme går, gode nyheter forkynnes for fattige. Praktisk? Slipp prestasjonspresset, snu verdiskalaen (se de svake og sårbare), og bær himmelrike videre i hverdagen. Allerede–ennå-ikke, men nær oss nå. Salige er dere.
Egil Lund Svartdahl avslutter serien «Røtter, rytme og retning» med fokus på kursen i livet. Vi overvurderer øyeblikk – og undervurderer retning. Han stiller tre enkle spørsmål: Hvem vil jeg følge? Hvilken vei vil jeg gå? Hva er målet? Hagar og Emmaus viser en Gud som finner oss, vender oss om og kaller: «Følg meg.» Å følge Jesus er ikke en merkelapp, men en retning – han er selve veien. Målet er ikke bare «himmel» som sted, men å være der Jesus er. Dagens invitasjon: kalibrer kompasset, velg veien mot Jesus, og la kjærligheten til ham forme stegene videre.
Vi fortsetter serien «Røtter, rytme og retning» og Andreas Hegertun snakker denne gangen om rytme. Han minner oss om at Gud har skapt verden med rytmer – dag og natt, uke og hviledag, sesonger og høytider. Poenget er at også vi trenger rytmer i livet som former oss over tid. Det handler ikke bare om øyeblikksopplevelser, men om de vanene vi gjentar – bønn, bibel, gudstjeneste og fellesskap. Disse rytmene bevarer sjelen vår. Men de må kobles på «musikken» – Guds kjærlighet og nærvær – ellers blir det bare slit. Rytme er ikke tvang, men liv.
David André Østby starter taleserien «Røtter, rytme og retning» med å snakke om røtter. Gjennom personlige historier og Jesu ord fra Johannes 15 minner han oss om hvor avgjørende det er å være rotfestet i Kristus. Vi kan fort bli rykket opp av bekymringer, prestasjonsjag og distraksjoner, men Jesus kaller oss til å «bli i ham» – å finne hvile, identitet og næring hos ham. Akkurat som et tre bare kan bære frukt når det er plantet dypt, kan vi bare bære åndens frukt når vi lever koblet på Jesus. Vil du bli som Jesus? Da må du forbli i ham.
Comments
Download from Google Play
Download from App Store
United States