Filmfrelst

Itonje Søimer Guttormsen er vår spesialgjest i denne ferske episoden av Filmfrelst, og Gritt-regissøren åpner opp om arbeidet med og inspirasjonskildene bak hennes kinoaktuelle nye film Butterfly. Butterfly er en tragikomisk reise tilbake til en charterresort på Gran Canaria, der halvsøstrene Diana (Helene Bjørneby) og Lily (Renate Reinsve) vokste opp som de eneste fastboende barna. Når den grenseløse moren Vera (Lillian Müller) blir funnet død, må søstrene, som har valgt vidt forskjellige liv, vende tilbake til øya og alt de aldri har tatt tak i. Etter verdenspremieren i Rotterdam i vinter har filmen nå endelig nådd norske kinoer. Allerede i 2021 møtte vi Søimer Guttormsen til samtale i anledning TIFF i formatet Filmprat, der hun fortalte om samarbeidet med Birgitte Larsen som ledet frem til Gritt. I Patrik Syversens podkast Split Diopter ga hun senere et åpenhjertig innblikk i arbeidet med Butterfly mens filmen ennå var i klippen, i en samtale mellom to regissørkolleger om deres kunstneriske prosesser. I dialog med Montages-redaktør Karsten Meinich i episoden nedenfor forteller filmskaperen om reisen med Butterfly – fra den første ideen ble sådd i 2008, via det første manusutkastet, frem til det ferdige verket. Hun gir oss også et innblikk i de personlige beveggrunnene bak prosjektet, og inspirasjonskildene spenner vidt: fra hennes eget søsterforhold og møtene med virkelige mennesker på Gran Canaria, til kunstnerbiografier og en «ellevill» filmklassiker hun har hatt som ledestjerne. Samtalen kommer også inn på den krevende castingprosessen, skammen og motet som følger med det å lage film, og mot slutten bekrefter hun at den mytiske fem timer lange versjonen av Gritt eksisterer – og at hun nylig har sett den på nytt. God lytting!

Årets utgave av filmfestivalen Oslo Pix ble nylig avsluttet, og i denne episoden presenterer vi en samtale om A Prayer for the Dying med regissør Dara Van Dusen og skuespiller Kristine Kujath Thorp. Filmen hadde premiere under festivalen, og slippes på norske kinoer i oktober. I introen til episoden starter vi med en kort oppsummering av festivalen, og sneier blant annet innom Nicolas Winding Refns Her Private Hell. Vi nevner også et knippe av de andre norske titlene som ble vist – Lave forventninger, Suser avgårde og Butterfly – før vi går til A Prayer for the Dying. Dara Van Dusens debutfilm hadde verdenspremiere i Perspectives-seksjonen under Berlinalen, er produsert av Eye Eye Pictures og innspilt i Slovakia – men foregår i Wisconsin på 1870-tallet, i et lite samfunn av skandinaviske emigranter. Johnny Flynn spiller Jacob, som er både sheriff, prest og begravelsesagent, mens Kristine Kujath Thorp spiller hans kone Marta. Når difteri bryter ut, blir fortellingen en pandemifilm i miniatyr, og en feberdrøm av en western der også spøkelsene fra borgerkrigen ligger tykt over alt sammen. I samtalen, som ble spilt inn foran publikum på Cinemateket i Oslo, forteller Van Dusen om Stewart O'Nans roman som hennes manus er basert på, om inspirasjonen fra fotoessayet Wisconsin Death Trip, om Jobs bok, og om hvorfor Nicolas Winding Refn er en av hennes store helter. Vi snakker også om hvordan skuespillerne måtte spille med kameraet, om samarbeidet med fotograf Kate McCullough – og om hva som egentlig gjør en film «norsk». Praten er hovedsakelig på engelsk, og inneholder ingen spoilere. Ved mikrofonene sitter Karsten Meinich og Lars Ole Kristiansen. God lytting!

I denne utgaven av Seriefrelst tar vi for oss de fire første episodene av den nye Disney+-serien The Shards (FX/Hulu), basert på Bret Easton Ellis sin roman. Bret Easton Ellis er en av sin generasjons mest betydningsfulle amerikanske forfattere, for de fleste mest kjent for American Psycho fra 1991 (som ble filmatisert av Mary Harron i 2000). Under pandemien benyttet Ellis sin podkast til å presentere en ny roman som føljetong, gjennom et helt år. Dette var første versjon av fiksjonsfortellingen The Shards som i 2023 ble utgitt i bokform, og som er hans første roman siden Imperial Bedrooms (2010). The Shards er en kombinasjon av selvbiografi fra Ellis' ungdomsår på high school i Sherman Oaks, Los Angeles, og grotesk seriemorder-thriller, der grensene mellom sannhet og fantasi alltid er slørete. Materialet egner seg åpenbart også for film eller TV, men prosessen med adaptasjonen har vært lang og frustrerende: Til å begynne med var det kontraktfestet at HBO skulle produsere serien, først med Luca Guadagnino som konseptuerende regissør; deretter var det norske Kristoffer Borgli som utviklet serien, i tett samarbeid med Ellis. Alt dette gikk i vasken idet HBO besluttet seg for å kansellere prosjektet. Noe senere ble rettighetene overtatt av FX/Hulu og serieskaper Ryan Murphy (American Horror Story), og Ellis har ikke vært involvert i serien som nå foreligger – utover å ha gitt Murphy fri tilgang til manusene han skrev til de to første episodene av HBO-versjonen med Borgli, som aldri ble noe av. Vi har ventet i spenning på resultatet – håpefulle, men skeptiske. Har Murphy lykkes med å gi nytt liv til Ellis sin fortelling og samtidig bevart forfatterens umiskjennelige sjargong? Har det høye budsjettet gitt tilstrekkelig avkastning? Føles rollebesetningen riktig? Episoden er uten spoilere. Ved mikrofonene sitter Karsten Meinich, Lars Ole Kristiansen og Pernille Middelthon. God lytting!

Sommeren er på hell og i denne episoden diskuterer vi sesongens siste amerikanske blockbuster, nemlig David Robert Mitchells dinosaur-film The End of Oak Street. Mitchell debuterte med den melankolske coming of age-filmen The Myth of the American Sleepover (2010), og fulgte den opp med sitt store gjennombrudd noen år senere: It Follows (2014) ble tiårets definitive skrekkfilm og bidro sterkt til å igangsette bølgen med «elevated horror» som A24 har stått i bresjen for. Etter nedturen med (den i etterkant revurderte) Under the Silver Lake (2018) har det vært ubehagelig stille fra Mitchell – til tross for at en lenge utsatt oppfølger til It Follows stadig vekk skal være på trappene. Men nå er han altså tilbake på kino, ut av det blå, og med en type film de færreste hadde forventet: Tenk Jumanji (1995) møter Jurassic Park (1993), men på åttitallet. Anne Hathaway i hovedrollen går for en Oscar, som vanlig, barna er utsøkt castet og tidskoloritten så gjennomarbeidet og subtil at man nesten glemmer den. Er David Robert Mitchell tilbake i storform? Ved mikrofonene sitter Tarjei Sandvik Moe og Lars Ole Kristiansen. God lytting!

I denne podkastepisoden er regissør Jannicke Systad Jacobsen vår gjest i en samtale om kanadiske Sophy Romvaris glimrende debutfilm Blue Heron, som i sommer vises på Vega Scene i Oslo. På filmfestivalen Kosmorama i mars var Montages-redaktør Karsten Meinich invitert til å sitte som en av tre medlemmer av juryen for New Directors-programmet, og Blue Heron vant hovedprisen. I sin uttalelse skrev juryen blant annet at filmen «utmerker seg gjennom en særegen forening av følsomhet og kunstnerisk renhet. Sett gjennom øynene til et barn som navigerer i de stille spenningene i en familie i krise, fanger filmen den sårbare dynamikken mellom minner, traumer og tilhørighet – med eksepsjonell presisjon.» Da Vega Scene spesialimporterte Blue Heron i juni for en serie visninger gjennom sommeren, ble den endelig tilgjengelig for et større norsk publikum. Sophy Romvaris mange kortfilmer har i tillegg blitt vist i en egen kuratert seksjon på The Criterion Channel, så anledningen var ypperlig for å vie en hel episode til regissøren og Blue Heron på Filmfrelst. Jannicke Systad Jacobsen er ikke bare kjent for spillefilmer som Få meg på, for faen (2011) og Hjelperytteren (2019), hun har også regissert en rekke kortdokumentarer – inkludert New York 81 (2022), som vi kommer inn på i episoden. Sammen med Karsten Meinich snakker Systad Jacobsen om Blue Heron, fortellergrep og kunstneriske valg i Romvaris filmografi, og hvilken effekt de har på oss som tilskuere. God lytting!