Den drevne debattlederen i Dagsnytt 18 vil at flere skal ta ordet og gir tips i den nye selvhjelpsboken «Vinn diskusjonen» – enten det dreier seg om hverdagslig småprat i lunsjen eller argumentasjon i politiske møter. Men det handler ikke om «å gruse» motstanderen. – Å vinne en diskusjon kommer an på hva man vil oppnå med den. Å vinne en diskusjon kan også være å lære noe nytt, å kunne se en sak fra flere sider, sier Sollund, som også viser hvordan man kan vinne over egen sjenanse og usikkerhet i samtaler.
Meningers mot, eller oppkjeftige unge menn? Døm selv! Sjefredaktør Danby Choi i subjekt.no og Simen Velle, leder av Fremskrittspartiets Ungdom, er blant de klareste – og for noen de mest kontroversielle – stemmene i samfunnsdebatten. Hva mener de om norsk språk, synkende lesing, litteratur og kultur generelt? Hvilke tre ting er det første de ville gjøre hvis de ble kulturminister? Møt Danby Choi og Simen Velle i samtale med Riksmålsforbundets leder Trond Vernegg.
Han har en så karakteristisk skrivestil, at redaksjonen i Aftenposten har et eget verb for det: «Å sturle». Selv vil han ikke gjøre for stort nummer av dette og legger til, kledelig beskjeden: – En av redaktørene sa at det er fint å ha en Sturle i redaksjonen – men bare én! forteller Scholz Nærø i denne samtalen med Annette Groth.I 2021 ble hans virtuose penn hedret med Riksmålsforbundets gullpenn. Forståelig nok er en av hans forbilder som skribent nettopp den første vinneren av Gullpennen – Dagbladets Arne Hestenes, som fikk prisen i 1985. Avispaltene har ikke lenger så mange slike skriveglade fargeklatter, men Scholz Nærø er tradisjonen tro og liker å leke med språket – og får frihet til å gjøre det.Mest kjent er han for den mangeårige Aftenpost-spalten «Mitt Oslo», hvor alle slags osloborgere forteller om favorittsteder og det de liker best ved byen. – Noen har jo litt moro av at en bergenser har ansvaret for spalten «Mitt Oslo», men jeg tror det kan være en fordel å ha et utenfra-blikk på byen.
I denne episoden går statssekretær Wegard Harsvik (t.v.) ved statsministerens kontor til rette med dem som kaller Jonas Gahr Støre for en tåkefyrste. I episoden hvor temaet er retorikk, hevder han at statsministeren tvert imot er Nordens mest veltalende mann. Podkasten ble tatt opp bare noen timer før boken Partiet ble lansert. I intervjuet gjør Harsvik et unntak fra regjeringens prinsipp om ikke å gjenta negative merkelapper som "tåkefyrste". Grunnen til prinsippet er at merkelappene forsterkes hver gang de brukes, også når de benektes, sier han.I samtalen med podkastvert Knut Lindh sier retorikk-ekspert Harsvik at det er veldig effektivt å sette negative merkelapper på politiske motstandere. – Hvis de gjentas, er det en fare for at de glir inn som en slags nøytral beskrivelse, påpeker han og viser til den amerikanske valgkampen. – Dette er med på å forråe klimaet i det politiske ordskiftet, sier Harsvik og understreker samtidig at man ikke når frem med et politisk budskap uten samtidig å appellere til folks følelser.
Lege og professor Erlend Hem (t.v.) representerer helsesektoren og Riksmålsforbundets leder Trond Vernegg representerer språksektoren i denne samtalen med Ann-Rita Baade som programleder. De to studiogjestene har gjort felles sak: Å gjøre språket i helsevesenet lettere å forstå for pasienter og pårørende. En ny undersøkelse om helsekompetanse viser at en tredjedel av befolkningen ikke klarer å finne, forstå og anvende helseinformasjon. – Da har vi et kjempeproblem, sier Erlend Hem.
Simon Stranger er den eneste i verden som er blitt hedret med riksmålspris to ganger. I 2006 fikk han Riksmålsforbundets barne- og ungdomsbokpris, i 2018 litteraturprisen. Siden debuten som 24-åring har han skrevet et tosifret antall bøker for barn, ungdom og voksne. Men lidenskapen for skriving begynte allerede i barndommen. – Jeg hadde en norsklærer på barneskolen som oppmuntret meg til å skrive. Det ble en viktig inngang til litteraturen, sier Stranger i denne samtalen med Annette Groth. Flere av den kritikerroste 48-åringens bøker tar opp urettferdighet og undertrykkelse, og hans to siste bøker er rystende dokumentarromaner om forbrytelser og grusomheter i Norge under okkupasjonsårene. – For å kunne skrive så presist som mulig, er språket superviktig for meg. Det er også viktig for meg å skrive ganske konservativt, forklarer Stranger.
– Det vi kan sette ord på, har mindre sjanse til å overvelde oss enn det man opplever som uforklarlig, grått og formløst. Derfor er språk og lesning så viktig, sier Erik Varden, katolsk biskop av Trondheim, i denne samtalen med Stig Fossum om blant annet psykisk helse. Varden mener at det er bekymringsfullt at språkbruken blir stadig mer ordfattig, at den offentlige samtalen blir begrenset og henfaller til floskler. – Vi mister evnen til å nyansere. Det jeg tror på, er å forklare og oppklare, ikke forenkle.
Hva kan et 700 år gammelt diktverk fra Italia lære oss mennesker i dag? Kristin Flood har gjenfortalt på norsk Inferno av Dante, en del av eposet Den guddommelige komedie som fikk stor betydning for utviklingen av det italienske skriftspråket. – Det er et fascinerende verk, ikke bare som en spennende fortelling, men som en symbolhistorie. For meg har det viktige vært å gjenfinne den visdommen som handler om det tidløse menneske, om vekst, bevisstgjøring og innsikt, sier journalist, forfatter og kurs- og reiseleder Kristin Flood i samtalen med Stig Fossum. Gjennom bøker og kurs har hun formidlet kunnskap om selvutvikling, og hun er levende opptatt av klassisk kunst og kultur. – Hva annet kan man være etter å ha bodd 30 år i Venezia?
– Det er litt uvant å bli tatt seriøst. Jeg tror ikke jeg har fått noen ordentlig pris før, jeg har bare fått komipriser og sånn, sier Pernille Sørensen om Riksmålsforbundets TV-pris. I denne samtalen med programleder Agnes Moxnes forteller den munnrappe komikeren om forholdet hun har til sitt viktigste arbeidsverktøy – språket. Det er mangt som skal klaffe for å fremkalle latteren, fra ordvalg og treffende formuleringer til timing og stemmebruk. – Vi vet for eksempel at ord med dobbel konsonant er morsommere enn ord med enkel konsonant. Krakk er morsommere enn stol, sier Sørensen.
Hvorfor fikk du det fornavnet du fikk? Hvor kommer navnene fra? Vil dagens ti på topp-navn en gang bli gammeldagse?Dette er spørsmål som opptar Kjetil Bergman Olsson så sterkt at han har skrevet en stor og interessant bok om temaet: Navn i Norge: Alt om hva vi heter – og hvorfor.Navneinteressen startet med eget navn, og ledet forfatteren inn i statistikk, etymologi og navnehistorie. I denne samtalen med Åsfrid Hegdal kommer han ikke til å fortelle om alle de 142 926 unike fornavnene som finnes i Norge. Men han kommer til å fortelle om noen av dem, og reflektere rundt valg av navn, trender, og hvordan navnet gir identitet til et helt liv fordi det gjentas i det uendelige, hele livet, helt til det står på en gravstøtte.
Kjell Arild Pollestad var så lite begeistret for bibeloversettelsen fra 2011 at han like godt oversatte hele Bibelen selv. Fem år tok oppgaven for den kjente forfatteren, oversetteren og tidligere pateren. Pollestad ønsker ikke at Bibelen skal ha «tilnærmet samme språk som det man leser i avisen», men ivareta grunntekstenes poesi og dramatikk. Han vil heller ha «alle mine livs dager» enn «hele mitt liv».– Bibelen er et litterært verk med et meget spesielt språk, og minst en tredjedel er ren poesi. 2011-utgaven blir ofte så prosaisk. I Klagesangen blir for eksempel «alle Jerusalems jomfruer» til «jentene i Jerusalem». Og slik er det hele veien. Mitt mål var å lage et bibelspråk mye nærmere det hebraiske bibelspråket. De gamle jøder hadde sans for det sakrale språk, sier Pollestad i samtale med Stig Fossum om sin nye bibeloversettelse på Forlaget Press. Inspirasjon til arbeidet fikk Pollestad vel å merke i en riksmålsinstitusjon, nemlig Det Norske Akademi for Språk og Litteratur, som oppmuntret ham til å gå i gang med krafttaket.
Som språkforsker og forfatter ble Kristin Fridtun nysgjerrig på temaet, og resultatet ble en humørfylt akademisk analyse i boken «Kunsten å irritera seg over språkfeil». Underveis var det ikke småtterier hun fant, for de mest irritable kunne melde om både frysninger, brekninger spasmer, åndenød og hudplager ved synet av skrivefeil. Noen finner lindring i å klage i iltre innlegg, men iblant slår det tilbake. – Det er en lov som sier at alle tekster som handler om rettskrivning, vil ha minst én skrivefeil. Slik ser en ofte i diskusjonstrådene om språk, at når noen skal arrestere andre, så er det språkfeil i eget innlegg, forteller Fridtun.
Boken hans har nesten 2000 sider, veier 2,5 kilo og er trykt i 70 000 eksemplarer. Og hva handler salgssuksessen om? Jo, etymologi – læren om ordenes opphav!Forfatteren har ikke engang norsk som sitt morsmål. – Jeg var den første til å bli forbauset, ler de Caprona da han forteller om hvordan det var å se «Norsk etymologisk ordbok» på bestselgerlisten. Han trekker frem flere årsaker til at boken ble en suksess. – Jeg ville komme med noe nytt. Derfor ble ordboken tematisk ordnet, og jeg fikk med mer om kulturhistorie og ordenes forbindelse til andre språk. Jeg syntes det ville være kjedelig å skrive en tradisjonell a til å-ordbok, forteller de Caprona (t.h. på bildet) i samtalen med Knut Lindh. Han tror at bokens suksess også skyldes nordmenns sterke språkinteresse, som henger sammen med språkmangfoldet vårt. – Men jeg har ikke fanget opp norske dialektforskjeller i boken. Jeg har konsentrert meg om slektskapet til andre språk, sier etymologen. Blant de mange ordene han tar opp, omtaler han et av dem som en etymologisk delikatesse og et prakteksempel: kalkun. Hvorfor? Hør episoden!
Slik Obelix falt i trollmannens styrkedrikkgryte som liten, ble musiker Knut Reiersrud som 10-åring fullstendig oppslukt av bluesen. Og slik forklarer vinneren av årets lytterpris fra Riksmålsforbundet hvordan han utviklet musikkunnskapene han har øst av i NRK-programmet BluesAsylet, tidligere i tospann med navnebror Knut Borge. – Jeg ble så veldig opptatt av bluesen. Ikke bare fordi jeg likte den, men fordi jeg mente det var den eneste rettferdige musikken, sier Reiersrud. – Dette var musikken til de undertrykte. Jeg syntes veldig synd på først indianerne, og så oppdaget jeg at også slavene hadde hatt det fælt. Jeg var jo bare ti år, så jeg hadde ideologisk ballast fra da til å gå veldig dypt inn i det. Resultatet ble flere tiår som «en stor musikalsk formidler som mestrer både språk og fortellerteknikk», ifølge lytterprisjuryen.
Christine Calvert er forfatter, norsklærer for journaliststudenter, skrivekursleder og det hun selv kaller «tekstdoktor». Hun brenner for å hjelpe andre til å skrive bedre. – Jeg husker godt hvordan det var å ikke kunne snakke og skrive norsk, forteller Calvert. Som barn flyttet hun fra USA til Norge og begynte i 5. klasse. – Over natten gikk jeg fra å være veldig språkkompetent og lese voksenbøker, til å måtte lese utrolig kjedelige barnebøker for å lære norsk. Denne følelsen av å ikke beherske språket har gitt meg stor sympati for folk som synes språk er vanskelig, sier Calvert. Hør noen av hennes språkråd og skrivetips i denne samtalen med programleder Ann-Rita Baade.
En støl turgåer er helt destroyed i legsa. En rapper hadde issues da han var kid. I akademia pynter man seg med engelske navn som Oslo Science City og OsloMet. Butikkene har ikke salg, der er det «sale» overalt. Men i Rikspoddens studio har Halvor Hegtun og Annette Groth funnet hverandre i en felles kjepphest: Stå imot engelsk språkinfiltrering! – Brottsjøer av engelsk skyller inn i det norske språk, sier Halvor Hegtun, årets vinner av Riksmålsforbundets gullpenn. Men han håper på en motbølge og bevisstgjøring. – Bruk det norske ordforrådet i hele sin bredde!
Per Anders Nordengen er prest, forfatter og foredragsholder, men kaller seg helst kåsør. For med sin fortellende form og tro på ordets makt er han blitt en ettertraktet taler. – Min oppgave er å få folk berørt av ord, sier han i denne samtalen med Stig Fossum. – Det handler ikke bare om hva man sier, men hvordan man sier det. Da leter jeg etter ord som skaper gjenkjennelse hos andre, forteller Nordengen i denne episoden, hvor han også forklarer på hvilke måter de rette ordene kan hjelpe sørgende og andre som har det vanskelig. For eksempel med humor. Som han sier: – Hvis man får åpnet latterdøren hos folk, får man åpnet hjertedøren også.
Det sies at en diplomat er en som kan be deg dra til helvete på en måte som gjør at du gleder deg til reisen. Stig Fossums studiogjest Jon Bech vet mye om betydningen av elskverdig veltalenhet i diplomatiet etter mange år i norsk utenrikstjeneste. Blant annet har han vært ambassadør i Sør-Afrika, hvor han møtte Nelson Mandela mange ganger, og nestkommanderende ved ambassaden i London. Det diplomatiske språket har sine koder og høytidelige høflighetsfraser, og man skal holde tungen rett i munnen. De rette ordene kan løse konflikter, feil ord kan skape krise. Som Bech sier: – En norsk minister som ikke var så god i engelsk, skulle takke for gjestfriheten i en offisiell middag, og istedenfor å takke for «the hospitality» takket ministeren for «the hostility».
I den nye romanen «Kniven i ilden», som er nominert til Nordisk råds litteraturpris, løfter Ingeborg Arvola frem kvensk kultur, historie og språk gjennom en fengslende historie som både har fått kritikerros og en plassering på bestselgerlisten. Et særtrekk er at Arvola fletter inn kvenske/finske ord og uttrykk i den norske teksten, en trend i litteraturen som gjør seg gjeldende også for andre minoritetsspråk i Norge. Som for eksempel i Zeshan Shakars romaner og Karpe Diems tekster. I denne samtalen snakker Arvola med Agnes Moxnes om revitaliseringen av kvensk språk og kultur. Og hva assosierer hun med begrepet riksmål? spør Moxnes. – Veldig bra norsk, svarer Arvola. – Men så kan det jo være mange forskjellige retninger av norsk.
Per Qvale er både forfatter og en nestor blant norske oversettere. Han har vært redaktør av boken «Det umuliges kunst», og i denne episoden snakker han med Knut Lindh om oversetterens mange utfordringer og fallgruver i spesielt skjønnlitterære tekster. – Oversettelse er en balansekunst, sier Qvale. – Skal vi for eksempel hjemliggjøre teksten, så den blir veldig norsk, eller skal vi beholde veldig mye av den utenlandske klangen, det fremmede? Iblant kan dette oppleves nesten umulig. Man oversetter ikke bare et språk, men også en kultur.