Spiritualitet, filosofering, kunst, idrett, sex, meditasjon og psykoaktive stoffer har alle noe til felles. De oppmuntrer oss til å gi slipp på hverdagslivets rigide rytmer og rasjonelle normer. De får oss ut av de funksjonelle identitetene vi er blitt tildelt av samfunnet, ved å utvide horisonten, den iboende lekne nysgjerrigheten og refleksjons-evnen. I boken "The Art of Losing Control" argumenterer Jules Evans for at det vestlige samfunnet idag ikke har tilstrekkelige spirituelle kanaler eller ekstatiske ritualer til å dyrke vår underbevisste trang mot å forstå de dypere sannhetene ved egen personlig natur. Hvordan kan vi lære å "miste kontroll" på en sunn bærekraftig måte? Opplysningtidsidealene har gitt oss solid vitenskapelig praksis, samt produktiv industriell virksomhet, men hva med det åndelige behovet? Tar vi følelsenes irrasjonalitet på alvor? Forfatteren Michael Pollan gjorde nylig et dypdykk inn i den psykadeliske verden, og konstaterte med verket "How to Change Your Mind: The New Science of Psychedelics ", at en moderne psykadelisk revolusjon i symbiose med psykoterapi, kan hjelpe oss ut av de mentale fengslene på lik linje med tradisjonell fysisk/mental utfoldelse. Hva om vi hadde tatt turen til medisinske psykedeliske sentre, meditasjonshus og tantra-kurs istedenfor å flokke til vinmonopolet så ofte? Hvordan vil rusdebatten utarte seg i årene som kommer? Hvilken "ruspakke" burde vi satse mest på? Hva ville utviklet oss mest som tenkende individer? Bedøvende midler som Alkohol og nikotin? Eller aktiverende nevron-genererende stoffer fra for eksempel psilocybinsopper? Individuell psykisk kartlegging i tillegg til vel uttenkte aldersgrenser ville være blant forehåndsreglene som kunne gitt mange en sunn mulighet til å benytte seg av den psykedeliske visdommen. Tross all stigma, har dette vært brukt flittig av utallige kulturer opp gjennom menneskehistorien. Dessuten kunne vi absolutt trengt flere moderne sjamaner i våre ellers sterkt mekanistiske betongjungler.