Civita-foredraget

Hannah Arendt (1906-1975) er en tenker for vår tid, en som undersøkte mange av de mest presserende spørsmålene innen politisk teori. Hun tenkte alltid i nåtid – som oftest med hjelp av fortiden. Hun analyserte totalitarisme, løgn, makt, vold og ondskap. Alt kretser til syvende og sist rundt frihet, som etter hennes mening bør være målet for all politisk handling. Hun var kompromissløst nonkonformistisk, og passer sjelden inn i båser. Selv konstaterte hun at folk på høyresiden plasserte henne på venstresiden, og folk på venstresiden plasserte henne på høyresiden. I grunnen hører hun ikke hjemme noen av stedene, heller ikke i sentrum. Livet hennes bød også på mye dramatikk, som forholdet til Martin Heidegger, flukten fra Nazi-Tyskland, 18 år som statsløs og kontroversene rundt hennes bok om rettssaken mot Adolf Eichmann.

Mary Wollstonecraft var den liberale feminismens mor, som så hvilke konsekvenser liberalismen hadde for likestillingen. I 1795 besøkte hun Norge, og mente at det var verdens frieste samfunn. Hun mente at kvinner må tilkjennes de samme rettighetene som menn, da heller ikke menn er frie i et samfunn som nekter kvinner frihet. Ved at mannen tvinges inn i en rolle som er overordnet kvinnen, berøves han muligheten til å leve i en moralsk holdbar og likeverdig relasjon. Og hvis kvinner fikk adgang til utdannelse, ville de kunne utvikle sin fornuft i samme utstrekning som mannen. Wollstonecraft levde et kaotisk liv som brøt med datidens normer, og var lenge mer beryktet for sin livsførsel enn berømt for sine verker.

Den britiske filosofen John Stuart Mill var vidunderbarnet som ble oppdratt av sin far til å bli en fullstendig rasjonell samfunnsreformator. Følelser hadde ingen plass i denne oppdragelsen. Resultatet ble en dyp depresjon. Han innså at både det enkelte individ og samfunnet som helhet måtte utvikles ut fra en bredere, mer mangfoldig forståelse av mennesket. Slik utvikling forutsetter frihet. Enhver skal gis frihet til å leve livet sitt slik de selv ønsker, bare begrenset av at de ikke skal skade andre i prosessen. Politikken skal legge til rette for et selvrealiseringsmangfold.

I år er det 300 år siden Immanuel Kant ble født. Han var liten av vekst, men ble en stor tenker, og han gjennomførte den kanskje mest radikale vendingen i hele filosofiens historie. Mennesket har ifølge Kant én iboende rettighet, nemlig frihet, og filosofien hans kretser rundt hvordan mennesket kan oppnå intellektuell, moralsk og politisk frihet. Han beskriver opplysningstanken som et imperativ om å bruke sin egen forstand for å overskride sin «selvforskyldte umyndighet». Denne episoden gir en lettfattelig fremstilling av Kants liv og filosofi, med mest vekt på den praktiske filosofien hans. 

Latskapen og lediggangen har dårlige kår i dag. Problemet er slett ikke jobben, for vi har aldri jobbet mindre. Snarere er synderen fritiden, som er blitt en ufri tid, fylt til bredden med alskens formålsrettede oppgaver. Et velbalansert liv må også ha plass til en solid porsjon komplett formålsløse aktiviteter. Måtte du bruke den kommende ferien til rikelige mengder kompromissløs sløving!

Har du kjøpt deg et nytt jeg fra Prada i det siste? Eller var det i stedet Gucci som leverte identiteten din? Har vi gått fra å være et samfunn av produsenter til å være et samfunn der vi først og fremst er forbrukere? Og gir alt dette forbruket livet ditt mening? I denne månedens Civita-foredrag tar vi en liten reise i forbruksteorienes filosofihistorie fra Adam Smith og frem til i dag.

Da han var statsminister, sa Jens Stoltenberg: «Mitt ansvar er å ta ansvar for det jeg har ansvar for.» Mange lo av uttalelsen, men han hadde jo helt rett. Vi har alle ansvar, og vi må ta det ansvaret. Å ta ansvar er for det første å innrømme at man har ansvaret for noe, og for det andre å gjøre noe for å leve opp til ansvaret. Hva skal man gjøre? Man kan måtte gå fra stillingen sin. Man kan også bli, hvis andre fortsatt har tillit til en. En slik tillit må bygge på at man er helt åpen om hva som har skjedd. Hvis man ikke er åpen, betyr det som regel at man forsøker å rømme fra ansvaret i stedet for å ta det. 

Er lykke et gyldig mål for politikken? Gir lykken alle andre politiske mål verdi? Eller er lykkebegrepet rett og slett ikke egnet til å gi politikken et innhold og en retning? Et liberalt demokrati kan ikke prioritere en bestemt visjon av lykken. Hva lykken er, må være opp til den enkelte borger å avgjøre. Politikken må begrense seg til å skape rammer for at folk skal kunne søke lykken ut fra de oppfatningene de selv har om den. Politikken bør ikke forsøke å gjøre folk lykkelige etter en bestemt mal. Vi mennesker søker ulike, til og med uforenlige, mål. Selv om vi skulle forutsette at alle mennesker søker lykken, finnes det ikke én lykke som alle mennesker søker.

Stoisisme er blitt populært det siste tiåret, særlig utenfor de akademiske filosofenes rekker. Hva er egentlig attraksjonen ved stoisismen, hvorfor har den fått en renessanse nå og er det alt i alt en god idé å bli stoiker? Stoisismen er en filosofi for urolige tider. At den har fått et oppsving nå, forteller oss noe om vår tid, at det er mange som opplever at de har lite kontroll over tilværelsen, og de griper så til noen aspekter ved stoisismen for å oppleve at de har et større mål av kontroll. Det er en hel del å anbefale i stoisk selvhjelpspsykologi, som å unngå å hengi seg til syting og selvmedlidenhet. En større grad av toleranse for at livet faktisk ikke er problemfritt kunne mange ha godt av. Du bør ikke uten videre gi følelsene dine fritt spillerom. Problemet er at et stoisk livssyn avskjærer deg fra så mye av det som betyr mest her i livet. Du må gjerne være litt stoisk, men du bør neppe bli en fullblods stoiker av hverken klassisk eller moderne type. Du skylder både deg selv og andre mer enn som så.

Vi er alle i utgangspunktet tankeløse. Vi må overta andres forståelse av verden og oss selv før vi kan utvikle en egen. Men hver og én av oss kan og bør ta ansvar for hva vi tenker og holder for sant og godt. Ingen tenker helt fritt, men du kan tenke mer eller mindre fritt. Dessuten må du tenke godt, i hvert fall godt nok. Å tenke selv gjør deg ikke nødvendigvis lykkeligere, men som John Stuart Mill påpekte: «Det er bedre å være et misfornøyd menneske enn en fornøyd gris, og bedre å være en misfornøyd Sokrates enn en fornøyd tosk”.

Vil kunstig intelligens forårsake massearbeidsledighet? Vil høyere utdanning miste mye av poenget fordi studenter simpelthen genererer svar ved hjelp av programmer som ChatGPT? Kan ytringsfriheten overhodet bestå i en verden der ethvert budskap kan druknes i en flom av digital støy? Eller vil alt dette først og fremst føre til at vi bli veldig dumme fordi vi lar maskinene tenke for oss? Hør ny episode av Civita-foredraget med filosof Lars Fr. Svendsen.

I Ludvig Holbergs komedie Jeppe paa Bierget (1722) stilles spørsmålet: Hvorfor drikker Jeppe? Det kan besvares kort: Jeppe drikker fordi han har lyst til det. Vi kunne også sagt at drikkingen fremstår som meningsfull for ham. Rusopplevelser er ofte gode opplevelser for mange. Rusbruk kan være en meningsgivende handling, ikke bare en flukt fra tiden. Men meningen med rusen kan ikke skilles fra de sammenhengene rusmidlene brukes i. Et rent fysiokjemisk perspektiv er derfor lite fruktbart. Rusbruk blir misbruk når rusmiddelet blir den dominerende livsmeningen – det alt annet grupperes rundt. Når man har funnet en mening som overtrumfer praktisk talt alle andre hensyn. Derfor krever også veien ut av misbruket en ny livsmening.

Hvor nedslående det enn måtte være for filosofene, kan vi trygt si at menneskers politiske overbevisninger er mindre basert på filosofiske teorier enn på deres frykt og håp. Det er avgjørende hvorvidt håpet eller frykten motiverer oss politisk, for bare et samfunn som baserer seg på håp fremfor frykt, vil kunne være fritt. En stat som gir seg selv legitimitet og sikrer borgernes lydighet gjennom frykt, undergraver demokratiet fordi frykten underminerer den friheten som er demokratiets kjerne. Det liberale demokratiet må håpe moderat, på det reelt mulige. Det må ikke fremme håp som er hinsides hva det kan oppfylle. Det er mindre grunn til optimisme nå enn for bare noen få tiår siden, men nettopp derfor er det desto større rom for et håp som rommer ressurser for å håndtere de tilbakeslagene vi nå opplever. Håpet gir oss mål å strekke oss mot, mål som det vil bidra til å bringe oss nærmere.

Er vår tid mer henfallen til raseri enn tidligere tider? Det er en sterk økning av uttrykk som «sint», «rasende» og lignende i norske aviser og bøker. Sinnet er blitt demokratisert, men det er ikke nødvendigvis av det gode for demokratiet. Når sinnet eller raseriet herjer i politikken, hører ingen på hverandre. Alle insisterer på sin harmes rettferdighet, og brøler den ut. Når ingen hører på hverandre, blir ingen hørt. Folk må få uttrykke sine følelser, men denne henvisningen til deres eget følelsesliv kan ikke begrunne noe som helst. Det sier ingenting om hvordan jeg bør bedømme en sak som dreier seg om noe annet enn talerens sjelsliv. I dette foredraget gis først en gjennomgang av raseriets idéhistorie, og deretter diskuteres dets rolle i dagens offentlighet.

Under én av fem norske arbeidstakere sier at de hadde sluttet å jobbe hvis de ikke trengte pengene. Selvsagt er inntekt viktig, men de fleste er motivert av noe mer enn som så, nemlig mening.  Ni av ti norske arbeidstakere er fornøyd eller svært fornøyd med jobben. De fleste mener at arbeidet de utfører er meningsfullt. Likevel skifter folk stadig oftere jobb. Selv om folk er fornøyde med jobben sin, er de ikke så fornøyde at de planlegger å ha den særlig lenge.   Vi forventer for mye av arbeidet, særlig at det skal kunne gi oss så enormt mye av den meningen vi trenger i livene våre. Hvis forventningene ikke blir innfridd, blir vi nomader som går fra jobb til jobb uten å finne det vi leter etter. Hvis de blir innfridd, er situasjonen verre, ettersom vi da står i fare for å overse alt det som tross alt er mye viktigere enn jobben. 

Bare en person med evne til vennskap og kjærlighet kan føle ensomhet. Omvendt er det også rimelig å si at bare et vesen med evne til å føle ensomhet, kan elske eller være noens venn. Det som gjør kjærlighet og nære vennskap så fantastisk, er nettopp at det er en relasjon til en annen, som ikke bare er en kopi av en selv, men som utvider en selv og gir et blikk utenfra. Uten en tilknytning til andre, er du en dårligere versjon av deg selv fordi sentrale deler av deg blir liggende brakk. Hverken vennskapet eller kjærligheten er tjent med en perfeksjonisme hvor det knapt er rom for avvik fra en idealforestilling før relasjonen oppleves som bristfeldig. Hvis du forutsetter slike idealer som ingen noensinne vil kunne oppfylle, har du garantert deg selv en ensom tilværelse.

Frihet er til syvende og sist muligheten til å realisere verdier i livet ditt. Hvilke verdier velger du å realisere? Hvordan definerer du hvem du er? Det finnes et mangfold av mulige, meningsfulle liv. Hvilke som er aktuelle for deg avhenger av hvem du er og omstendighetene du lever i. Men det er en generell sannhet at for å ha et meningsfullt liv må bry deg om hva du fyller dette livet med. Du må forplikte deg overfor noe. Forpliktelser gir livet mening. Frihet er en ferdighet som bearbeides gjennom et helt livsløp av et konstant arbeid med selvet, og meningen er det som oppstår underveis mens du har blikket rettet mot noe annet enn din egen navle.

I dagligtalen brukes ofte «optimisme» som en litt nedsettende betegnelse på ønsketenkning mens «pessimisme» skal være den realistiske og modne posisjonen. På den annen side brukes også «pessimisme» nedsettende om tafatte dommedagsprofeter mens optimisme er ensbetydende med pågangsmot og tapperhet. Ifølge filosofer som Immanuel Kant og Karl Popper har vi en plikt til å være optimister. Arthur Schopenhauer avviser på sin side optimismen som en hensynsløs tenkemåte som kun bortforklarer verdens lidelser. Hvem av dem har rett – om noen? Kanskje vi heller bør følge den australske musikeren Nick Cave, som tar til orde for en begrenset optimisme som har tatt innover seg alt det som taler mot den, at det slett ikke alltid går som vi ønsker og at livet kan by oss på forferdelige prøvelser. Det er en optimisme som i sin kjerne har en tro at det finnes noe her i livet som er verdt å kjempe for, og det er bare verdt å kjempe hvis kampen på et eller annet vis kan utgjøre en forskjell, hvis fremtiden i det minste delvis ligger åpen. En slik optimisme er håpefull.

Kunst blir ofte fremstilt som mer frihetlig enn andre menneskelige aktiviteter. Har vi noen grunn til å tro at det er slik? Ifølge den den romantiske kunstnermyten fremheves kunstnere som særlig viktige forvaltere av menneskelig frihet. I en norsk, kulturpolitisk sammenheng knyttes dette til et bestemt syn på penger: Private penger er en trussel mot kunstens og kunstnernes frihet mens penger fra det offentlige ikke skulle være det. Men uansett hvor pengene kommer fra, er det visse forventninger som skal oppfylles, en mottaker som skal tilfredsstilles for å ta regningen for gildet. I motsetning til kunstnermyten, må vi vel si at kunstnere er omtrent like frie som mennesker som ikke er kunstnere. Og det skulle i grunnen være tilstrekkelig.

Vi har en rett til et godt helsetilbud, men vi har ingen plikt til helse. Folkehelsepolitikken og den tiltagende moraliseringen av helsen gjør det nødvendig å påminne om retten til å leve usunt, hvis man skulle ønske det. Vi ser nå en flytting av ansvar fra individet til staten, der staten vil definere hvordan du bør leve, men gir deg deretter ansvaret selv for å oppfylle statens ønsker. Helse er ikke en privilegert verdi, og den enkelte må selv få vurdere om 80 år med mettet fett eller 84 år med råkost er å foretrekke.