Hvor nedslående det enn måtte være for filosofene, kan vi trygt si at menneskers politiske overbevisninger er mindre basert på filosofiske teorier enn på deres frykt og håp. Det er avgjørende hvorvidt håpet eller frykten motiverer oss politisk, for bare et samfunn som baserer seg på håp fremfor frykt, vil kunne være fritt.

En stat som gir seg selv legitimitet og sikrer borgernes lydighet gjennom frykt, undergraver demokratiet fordi frykten underminerer den friheten som er demokratiets kjerne. Det liberale demokratiet må håpe moderat, på det reelt mulige. Det må ikke fremme håp som er hinsides hva det kan oppfylle.

Det er mindre grunn til optimisme nå enn for bare noen få tiår siden, men nettopp derfor er det desto større rom for et håp som rommer ressurser for å håndtere de tilbakeslagene vi nå opplever. Håpet gir oss mål å strekke oss mot, mål som det vil bidra til å bringe oss nærmere.