Det er så stille her at det eneste jeg hører er pusten min. Raske innpust, nesten som hyperventilering, etterfulgt av dype, rolige utpust for å gjenvinne kontrollen. Jeg prøver iallefall. Brystet hever og senker seg, jeg konsentrerer meg om å kjenne etter. Lungene som fylles av den kalde oktoberlufta. Formiddagssola som varmer i fjeset. Fingrene som retter på den kongeblå kåpa. Jeg åpner kameraet på mobilen og sjekker at det ikke er noe leppestift på tennene. Flytter håret fra ryggen til skuldrene. Er jeg fin? Jeg håper det. Det stråler i hele kroppen; jeg tror det er en blanding av forventning og frykt.