Den første uka etter han har reist, gjenlever jeg dagene vi hadde sammen. Hvert minutt, hver berøring, det er så jeg fortsatt kan kjenne avtrykkene på huden. Jeg spiller filmen i hodet igjen og igjen; kysset i søvne, John og Yoko, frokostene uten klær, den ville knurringen, latterkrampene, du er kvinnen i mitt liv, jeg visste det første gang jeg så deg.

Vi melder hverandre sporadisk, men det er rart hvor fort den fysiske avstanden også preger relasjonen. Hadde det vært opp til meg skulle vi klart å holde nærheten varm, men jeg merker at noe er annerledes. Noe udefinerbart har sneket seg inn mellom oss igjen, jeg gjenkjenner det med en gang: en slags distanse. Jeg tar meg selv i å skrive mange meldinger på rad, spør om noe er i veien, veksler i humør og uttrykksmåte, uten at det kommer noe svar. Jeg får en panisk følelse i kroppen, det er så flaut å fortsette å skrive uten å få respons, men jeg klarer ikke motstå det. Hvorfor får jeg følelsen av å være i veien? Det er noe som skurrer.